Albert Schweitzer – Ærefrykt for livet

Det var Albert Schweitzer f. 14. januar 1875 i Kayserberg, en liten by i Øvre Elsass, som hadde tatt denne radikale avgjørelsen. Sin unge alder til tross, så var han ansatt som rektor ved universitetets teologiske seminar. I tillegg hadde han utført et banebrytende arbeid og skrevet veldokumenterte avhandlinger innen teologi, musikk og filosofi.
For utenforstående kunne det virke som om han nå hadde handlet rent spontant, men han hadde planlagt dette i over ni år, og nå var tiden kommet da han skulle sette sin plan ut i livet.

Et smil stakk ham i hjertet

La oss nå gå noen år tilbake i tiden. Familien hadde rett etter Alberts fødsel flyttet til Günsbach i Münsterthal hvor han far – Ludwig Schweitzer - var byens svært avholdte prest. Lille Albert satt ofte i kirken for å høre faren lese høyt fra memoarene til en misjonær ved navn Casalis som hadde reist til Afrika. Dette var noe som vakte stor interesse hos gutten, spesielt skildringene av menneskene som levde under ynkelige kår.
Området Albert vokste opp i hadde innslag fra både tysk og fransk kultur, og her levde katolikker og protestanter side om side, i fred og fordragelighet.

Lille Albert begynte tidlig å filosofere over ting som skjedde i hverdagen, og noe som gjorde et uslettelig inntrykk på ham, var en gang en jødisk handelsmann kom trekkende gjennom byen med den lille kjerren sin. Ungen løp etter ham mens de ropte "Mausche, Mausche!". Albert ble også med i dette hylekoret, uten at han visste at dette var ment som en hån mot mannen. Den gamle jøden snudde seg og smilte godslig til ham, og dette smilet stakk ham i hjertet. Han lærte av ham hva det vil si å tie når en blir forfulgt.
Senere da han traff mannen igjen hilste han på ham, og han så i denne jøden en venn som hadde lært ham å bevare sin holdning midt i fornedrelsen.

Et svært regulert liv

Ni år gammel sluttet han på landsbyskolen, og fortsatte skolegangen i Münster, som lå tre kilometer unna. Det var ingen tilbud om skoleskyss, og for Albert var det naturlig å traske fram og tilbake. Underveis følte han at slektskapet med naturen vokste, og det var nok også noe som fikk stor betydning for hans senere utvikling.
Deretter fortsatt han utdannelsen på en større skole i Mulhouse, hvor han fikk undervisning i latin og gresk. Nå måtte han bo hos sin grandonkel Louis, som var direktør for folkeskolene i Mulhouse, noe som fortonte seg som en stor prøvelse for Albert. Her var livet nemlig "regulert" i timer og minutter, med lekselesing, pianoundervisning, skolegang – for så endelig 15 minutters frihet på kvelden. Dette kvarteret brukte han til avislesing, før han igjen måtte jobbe med leksene sine. Ble det noen minutter ledig før sengetid, måtte disse benyttes til mer musikkundervisning. Slik fortsatte det i åtte år.

I slutten av oktober 1893 begynte han ved universitetet i Strasbourg. Han ville studere teologi fordi han hadde lyst til å preke slik faren gjorde i kirken hjemme, og i tillegg studerte han filosofi og musikkteori. Han var av den oppfatning at Det gamle testamentet burde leses på originalspråket, og derfor startet han også studier i hebraisk. Og som om ikke dette var nok – han tok også undervisning i orgel i St. Wilhelm-kirken. Hovedinteressen var verker av komponisten Bach.

"Nå fant jeg svaret!"

La oss nå gå fram til pinsen i det året han fylte 21 år. Det var en flott junimorgen i 1896, og han lå i sengen sin hjemme i Günsbach og nøt noen velfortjente feriedager. Nå lå han og filosoferte over livets forskjellige faser i forhold til studiene og musikken som han var så levende opptatt av. Brått kom spørsmålet for ham: "Har jeg rett til all denne lykken?" Og han beskriver opplevelsen slik:
"Da jeg våket denne strålende sommermorgenen i Günsbach, kom den tanken til meg at jeg ikke kunne ta denne gode skjebnen som en selvfølge. Jeg måtte gjøre noe tilbake!
Mens fuglene sang utenfor, reflekterte jeg over denne tanken, og før jeg hadde stått opp, kom jeg til den konklusjonen at til jeg var 30 år, kunne jeg regne det som rett at jeg viet meg til studier og kunst, Men etter dette ville jeg vie meg direkte til å tjene menneskeheten. Jeg hadde allerede mange ganger forsøkt å finne den meningen som lå gjemt i Jesu ord: "Den som finner sitt liv skal miste det. men den som mister sitt liv for min skyld og evangeliets, skal finne det:" Nå hadde jeg funnet svaret…"

Bestemmelsen var tatt og de neste ni årene arbeidet han intenst og hardt. Med sin første eksamen i teologi vant han det stipendiet som medvirket til at han kunne fortsette sine studier. Han studerte en vinter i Paris og en sommer i Berlin, før han igjen dro tilbake til Strasbourg og jobbet videre på en doktorgrad i både filosofi og teologi, og vi kan trygt si at han utførte tre manns jobb, og skaffet seg samtidig utdannelse innen tre yrker. For midt oppi alt dette viet han all ledig tid til studier innen musikk – med hovedtyngden på komponisten Bach.
Samtidig nærmet tiden seg ubønnhørlig da han skulle innfri sitt løfte om å vie seg 100 % til å jobbe for menneskeheten.

Svaret lå gjemt i en liten grønn brosjyre

Noen få uker før sin 30-årsdag kom han "tilfeldig" over en liten grønn brosjyre, utgitt av Paris Misjonsforbund, En av titlene lyste mot ham: "Congo-misjonens behov!" Her framgikk det at det var mangel på arbeidere i den franske kolonien Gabon i Afrika. Hvem ville komme for å hjelpe dem? I samme øyeblikk visste Albert Schweitzer hvilken oppgave han skulle ta fatt på – han skulle ta medisinsk utdannelse og bygge opp et sykehus for de fattige i Gabonprovinsen.
Han satte seg ned og bokstavelig talt regnet ut hva det ville koste ham. Det var dyre og intense studier som lå foran ham, men for å få litt inntekter ville han bruke fritiden til å gi blant annet konserter og foredrag. Han hadde utviklet seg til en usedvanlig dyktig organist, og hans tolkninger av Bach var blant de fremste, og hadde ført ham til toppsjiktet av organister.
Hans musikalske begavelse kunne uten tvil ført ham til verdensberømmelse. Boka han hadde skrevet om komponisten Bach, hadde fått stor utbredelse, og den er en av de første viktige Bach-biografier. Samtidig var han en etterspurt taler, og kunne utvilsomt livnært seg godt på disse tingene. Men han hadde helt andre planer.

Kunne levd et liv i rikdom

Dekanus ved det medisinske fakultet trodde knapt at han leste riktig da han fikk Schweitzers søknad om opptagelse til medisinstudiet. Han visste hvilken begavelse denne unge mannen var, og han ymtet frampå om ikke Schweitzer burde kontakte en psykiater i stedet.
Professorene ved filosofifakultetet stilte seg også undrende til at en ung mann som hadde tatt doktorgraden i både filosofi og teologi, samt gjort stor lykke med en dyptpløyende bok om Back – nå skulle gi seg i kast med et langt og hardt medisinstudie. Nei, det var mer enn dekanus kunne begripe.
Senere innrømmet Schweitzer at medisinstudiet var vanskeligere enn det han hadde regnet med på forhånd. Men han lot seg ikke stoppe. Av og til satt han oppe hele natten og fordypet seg i studiene, for så neste morgen å haste av sted for å overvære forelesningene i medisin, og selv forelese i filosofi på universitetet.

For liksom å avrunde dagen stakk han innom kirken for å prate med organisten Ernst Münch, og spille litt på orgelet. Da slappet han virkelig av.
Hans ry som forfatter og musiker hadde spredd seg, og han ble bedt om å gi konserter i Paris og andre byer i Frankrike, i Spania hvor han spilte for kongen og dronningen i Madrid, og i Tyskland. Ingen var i tvil om at den unge Albert Schweitzer kunne levd et liv i rikdom dersom han satset på en av sine profesjoner. Men det var milevis fra hans interessefelt.
På denne tiden hadde han blitt godt kjent med Helene Bresslau som var datter av en fremtredende historieprofessor ved universitet i Strasbourg. Hun hadde studert ved musikk-konservatoriet, før hun tilbrakte et år i London. Etterpå ønsket hun å vie sitt liv til sosialt arbeide. Derfor begynte hun på et kurs i sykepleie, og begynte å jobbe som sosialarbeider blant de foreldreløse barna i Strasbourg.
Nå oppsto "søt musikk" mellom henne og Albert, og de giftet seg i all stillhet den 12. juni 1912. Da hadde hun i tillegg fullført sin sykepleierutdannelse i Frankfurt, mens Albert hadde tatt mer utdannelse innen tropesykdommer. Samme året sa han opp sin stilling som prest ved St. Nicolaikirken

Misjonsselskapet var skeptiske

Han hadde nådd det målet han hadde satt seg, men han hadde ikke noe særlig hell med seg da han søkte misjonærsamfunnet om å få reise ut for dem. De strengt ortodokse styremedlemmene gjorde motstand og avslo søknaden fordi de var skeptiske til hans teologi, og de ga tillatelse først da han lovet å skaffe midler selv til drift og utreise, samt at han lovet dem og ikke forkynne mens han var i Afrika. Jeg skal være stille som en østers! - var hans kommentar, mens en av styrets medlemmer gikk av i protest.

I slutten av mars 1913 dro han ut sammen med sin kone – Helene. Det var misjonsstasjonen Lambaréné i daværende Fransk Kongo, som var reisemålet.
Med i flyttelasset hadde de 70 kasser med bandasjer, medisiner og medisinsk utstyr som måtte til for å bygge opp et sykehus fra grunnen av.
De hadde ikke før satt sin fot på misjonsstasjonens område før de første pasientene svermet inn for å få hjelp.
Nyheten gikk fra landsby til landsby: "Det var kommet en hvit mann med makt til å helbrede, og nå skulle han bo midt iblant dem!" Dermed kom de flokker, noen langs jungelstiene, andre i fullastede kanoer.

Da han ankom misjonsstasjonen var det gått 17 år siden han tok bestemmelsen om å vie sitt liv til tjeneste for andre, og i Lambaréné sto problemene i kø til "langt over pipa". De bygningene han var lovet, eksisterte ikke annet enn som tegninger på et papir, og dermed var det bare å brette opp skjorta å starte opp legegjerningen ute i friluft, under den stekende solen. Men han var ikke rådløs, for han kom en dag over et forlatt hønsehus, og i denne falleferdige rønna innredet han sitt første sykehus. De fikk kalket veggene hvite, og snekret sammen noen hyller slik at de fikk på plass medisiner og lignende, og en feltseng gjorde tjeneste som undersøkelsesbenk. Her i hønsehuset hadde han i alle fall tak over hodet, selv om regnet fosset ned. Var det noen operasjoner som måtte utføres som øyeblikkelig hjelp, fikk han rigget opp en benk i gutteinternatet.
Hans ry for å helbrede sykdommer spredte seg raskt, og hver eneste morgen sto, satt eller lå pasientene utenfor huset hans. Det var mennesker med malaria, sovesyke, spedalskhet, hudsykdommer m.m. Og de fikk god hjelp og riktig behandling. Når de kom tilbake til landsbyene sine igjen kunne de fortelle om den underlige mannen som hadde slik en voldsom makt.
Bedøvelsen som ble gitt før et inngrep ble et eget tema blant de innfødte, og det var med en blanding av ærefrykt og stor forundring de fortalte:
"Han kan drepe et menneske, så kurerer han det, og etterpå bringer han det mennesket tilbake til livet igjen!"

Joseph hadde sitt eget medisinske språk

En av pasientene som ble helt frisk etter Schweitzers behandling - Joseph – valgte å bli igjen på "sykehuset" for å hjelpe. Ikke minst som tolk. Joseph var en intelligent kar som snakket åtte forskjellige afrikanske dialekter, samtidig som han kunne gjøre seg forstått på fransk og engelsk.
Han kunne imidlertid hverken lese eller skrive, men likevel holdt han orden på medisinene, og han gjorde aldri feil, fordi han hadde sitt eget system for hver enkelt medisinetikett. Han ga seg selv tittelen "Første Assistent for doktoren i Lambaréné".
Tidligere hadde han jobbet som kokk i Cape Lopez, og det var der han hadde plukket opp franske og engelske gloser. Når så Joseph ble tilkalt for å være tolk for Schweitzer, brukte han gjerne de ordene han hadde lært på kjøkkenet.
"Doktor, denne mannen sier at denne lammesteken hans gjør vondt", kunne han si. Og legen hadde ikke noe problem når Joseph en gang ga denne diagnosen: "Denne kvinnen har vondt i den øverste koteletten sin til venstre og også i nyrestykket."
Selv om ikke pasientene alltid kunne reddes hadde Schweitzer sin egen filosofi om deres menneskeverd. Alle var velkommen til hans sykehus, og det skulle være åpent for alle de lidende – uansett deres medisinske status.
De som ikke kunne reddes fra døden, kunne i det minste vises kjærlighet og omsorg, slik at slutten ble lettere for dem, og han ville spare dem for mest mulig smerter. Når han visste at det ikke var noe håp om redning, så satte han seg ned hos pasientene og forklarte dem rolig hvordan situasjonen var. For afrikanerne var dette med døden noe som alltid hadde vært like naturlig som fødselen. For Schweitzer var det viktigste at de fikk beholde sin verdighet til siste åndedrag.

Sendt til fangeleir i Frankrike

Fulle av optimisme og pågangsmot satt Helene og Albert i gang. Men de skulle snart oppleve at sorger og gleder de vandrer i hop. Etter rundt ett års drift startet den første verdenskrig i Europa. Selv om de befant seg på et annet kontinent, og var langt fra krigsfronten, ble han likevel satt i husarrest fordi han var tysk borger i en fransk koloni.
Elsass hadde tidligere hadde vært en del av Frankrike, men så var det blitt tysk område fem år før Schweitzer ble født. Dermed var han og Helene tyske statsborgere, og i en fransk koloni ble de altså nå betraktet som fiender. I første omgang fikk de fortsatt lov til å bo i huset sitt, men de ble nektet å ha noen omgang med de hvite eller de innfødte. Soldater passet på at det ikke skjedde noe ureglementert. Det var vondt for Schweitzer å sitte innenfor de fire veggene og samtidig vite at det var fullt opp av pasienter som trengte hjelp bare noen få meter unna boligen. Etter ca tre måneder fikk han og kona imidlertid slippe ut fra "isolatet" og de kunne igjen oppta arbeidet på sykehuset.
Men etter tre år kom beskjeden om at familien Schweitzer skulle føres til Frankrike som krigsfanger. Dette var i 1917, og nå ble de plassert i brakker sammen med andre fanger fra fiendtlige land før de ble sendt til et gammelt kloster i Pyreneene, like ved den spanske grensen.

Så muligheter i det umulige

Mens de satt i fangenskap fant Albert ut at han kunne bruke også denne tiden til noe fornuftig, og dermed begynte han å lære seg sine medfangers forskjellige yrker. Her var det både skomakere, bankfolk, skreddere, arkitekter, kjøpmenn, kunstnere, vitenskapsmenn og musikere - for å nevne noen. Schweitzer var av den formening at alt slikt kunne han få bruk for når han kom ut til Afrika igjen. For han skulle tilbake til Lambaréné igjen så snart han fikk mulighet til det.
Men etter en stund ble han og kona overført til en leir i Provence, nærmere bestemt i Nostradamus' hjemby St. Remy. 3 ½ måned senere fikk de tillatelser til å vende hjem til Günsbach, som hadde ligget i krigssonen. Nå var det ødelagt hus som møtte dem. I barndomshjemmet var det bare faren som levde. Moren var blitt drept under krigen av en galopperende kavaleriskvadron mens hun gikk fredelig og intetanende langs en landevei. Dette tok sterkt på Albert Schweitzer, og det skulle gå fem år før han gjenfant sin styrke. Han ble sterkt nedbrutt over krigens barbari, og han innrømmet senere at han fikk et sammenbrudd både fysisk og mentalt. I tillegg pådro han seg dysenteri, og måtte opereres.
Da krigen sluttet 11. november 1918 var Elsass blitt fransk igjen og fikk navnet Alsace, og familien Schweitzer var blitt franske statsborgere.
I tillegg hadde han i forbindelse med oppbyggingen av sykehuset pådratt seg en betydelig gjeld, og nå ville han betale tilbake, før han igjen satte kursen ut til Lambaréné. Derfor var det en stor glede da han en dag mottok et brev fra den svenske erkebiskopen – Nathan Söderblom – med innbydelse til å komme for å holde forelesninger på universitetet i Uppsala. Dette var som en vitamininnsprøytning for ham, og han kom seg til krefter igjen.
Da han dro tilbake til Strasbourg hadde han nok penger til å kunne begynne å betale på gjelden sin. I tillegg hadde hans ry som forfatter spredt seg og snart kom det innbydelser til å forelese eller holde konserter i Spania, Danmark, Sveits, England, Sverige og Tsjekkoslovakia. Med sitt virtuose spill tolket han på en måte lidelsen i verden, samtidig som han skapte håp om en fornyelse.

"Ærefrykt for livet!"

Selv om Helene hadde en sterk vilje, slet hun med mange helseplager, noe som gjorde at livet i Afrika ble en stor prøvelse for dem begge to. Derfor måtte de leve over halvparten av livet som adskilte ektefolk, men hun støttet sin mann 100 % hele tiden. Hun forsøkte å komme ut til jungelsykehuset for å hjelpe ham, så ofte hun var sterk nok til det.
Han så det som sin plikt at han burde ta på seg sin del av lidelsenes byrde som hvilte på verden, men nå fikk han heldigvis med seg flere hjelpere til sykehuset i Afrika. Blant annet en ung student fra Oxford. Han het Noel Gillespie og var kjemiker.
Det var i denne tiden han tok til å filosofere nærmere over temaet, som han senere skulle bli så berømt for: "Ærefrykt for livet!" Han oppfattet dette som en ny grunnvoll for etikken, og reiste rundt og holdt foredrag om dette når han var hjemme i Europa.
Hvis hele menneskeheten kunne ha ærefrykt for livet, ikke bare sitt eget, men også for andre, da var det håp for at en fredelig sivilisasjon ville utvikle seg. Schweitzers filosofi var at man måtte tenke på en ny måte, hvis man skulle komme tilbake til sivilisasjonens sanne idealer. Han videreførte begrepet til ikke bare å gjelde for menneskene, men like mye for dyrene, naturen og universet rundt oss. Og mange har med rette betraktet ham som en slags forløper til vår tids økologiske bevegelser.
Han var samtidig klar over at dersom han i sin ytterste konsekvens gjennomførte sin filosofi, så ville det utvilsomt også skape et grunnlag for at folk kunne holde narr av ham. Derfor prøvde han alltid å avveie sin egen strenghet mot realiteten rundt seg. Det fortelles at han passet på å ikke tråkke på beitemarkene som lå på bakken foran ham, mens han var rask til å avlive giftige slanger på sykehusets område.
Han gledet seg over nyvinningene som bekjempet sovesyken, samtidig som han tenkte på at bakteriene som var årsaken til problemet ble drept.
De siste årene han var på jungelsykehuset spredte rabies seg blant dyrene som streifet rundt på hospitalets område. Derfor beordret han til og med at hans egne kjæledyr måtte avlives for å beskytte pasientene.

Viktig å forholde seg til den afrikanske kulturen

Etter en tid i Labaréné begynte han å frykte for at det ville bli hungersnød, og med denne ville det følge en rekke sykdommer. Derfor begynte han å kjøpe opp ris for å ha i reserve. Og han underviste de innfødte i hvordan de skulle dyrke jorden, for han så det som en veldig viktig oppgave å trekke dem inn dette arbeidet. Og han fant en god støtte i en av deres egne – Oyemo – som ble nærmest som en leder for dem. Det var viktig for Schweitzer å solidarisere seg med afrikanerne, og vise dem at han så på dem som en veldig verdifull ressurs.
For å avhjelpe nøden begynte han å planlegge et større sykehus, hvor de kunne ta inn flere pasienter, samtidig som de fikk arealer til å dyrke grønnsaker etc på. Etter hvert kunne de flytte inn i fem nye bygninger, og for første gang fikk pasientene bo i hus som var mennesker verdig. I tillegg fikk de forsterkninger med to leger fra Europa, slik at de kunne utvide virksomheten innover i jungelen, for dem som ikke hadde noen mulighet til å komme til sykehuset.
Samtidig skal det heller ikke legges skjul på at han iblant lot Elsass-staheten som han hadde arvet etter bestefar Schillinger komme til overflaten. Selv om han flyttet fra sitt beskjedne hønsehus, og det provisoriske sykehuset etter hvert hadde utviklet seg til en liten landsby med 55 forskjellige bygninger, fikk han kritikk av flere sykehusdirektører som besøkte anlegget hans. Schweitzer svarte på deres kritikk ved å henvise til at disse bygningene passet bedre både til klimaet, og ikke minst det budsjettet han måtte forholde seg til.
For ham var det viktigste å forholde seg til den afrikanske kulturen, og i "Schweitzers landsby" kunne hele familier komme og bo sammen med sine syke. De kunne prate sammen, diskutere og de kunne lage mat over åpen ild, slik de var vant til.

Vi må ha en handlingens teologi

Selv om han gjorde sitt ytterste for å ta vare på den afrikanske kulturen, og brukte masse tid og krefter på å utbedre de skadene som koloniseringen hadde på påført afrikanerne, ble han likevel på et senere tidspunkt kritisert som en levning av kolonitiden. Og den amerikansk-afrikanske forfatteren og pedagogen W.E.B. DuBois betegner Schweitzer som "den siste av de store hvite fedre", og framholder at det var en selvmotsigelse at en hvit mann ville gjøre sitt ytterste for å hjelpe den svarte afrikaner innenfor det kolonialistiske systemet. Men Dubois må også vedgå: "Han så den smerte og degraderingen av dette stykket av Guds jord som han kunne lindre. I mange år ga han sitt liv for det."
For Schweitzer var det viktigste gjennom sin virksomhet å få folk til å bli mer våkne, og bedre rustet gjennom tenkning. Han trodde fullt og fast på sannhetens og åndens kraft, og derfor trodde han også på menneskehetens framtid.

Mange har spurt seg selv om hva det var som fikk et slikt lysende talent til å oppgi sin forfatterkarriere, forlate orgelkrakken som utvilsomt ville gi ham en lysende framtid som berømt musiker, og hans "korsfarertokt" for å redde gamle orgler. Han som uten tvil kunne levd et liv i luksus og rikdom valgte altså et liv blant lutfattige afrikanere ute i jungelen. Hvorfor?
Kanskje svaret ligger i det som han selv presiserte: Vi må ikke drive filttøffelteologi, men vi må handle, og utvise en praktisk teologi. En teologi som handler!
Og da han fikk melding om at andre verdenskrig var slutt fant han fra en bok med Lao-tses ord – den store kinesiske tenkeren og vismannen som levde for over 2500 år siden. Nå fordypet Schweitzer seg i følgende avsnitt:
"Våpen er noen fryktelige redskaper som intet edelt vesen vil ta i bruk. Bare den som ikke makter annet, tyr til våpenbruk. Fred og ro er for ham det høyeste. Han seirer, men kjenner ingen fryd derved. Den som fryder seg over seieren, vil også fryde seg over mord. Ved feiringen av seieren skal generalen helst finne sin vanlige plass ved begravelsen. Nedslaktingen av mennesker i store antall bør vi felle sorgens tårer over. Derfor burde den som har seiret i kampen, opptre som om han var ved en sorgens høytid."

Nobels Fredspris

Albert Schweitzer var en pioner som satte sine egne hensyn til side, og han fikk etter hvert en internasjonal anerkjennelse for sitt banebrytende arbeide ute i jungelen. Derfor ble han også tildelt Nobels fredspris, 79 år gammel. Da han ankom Oslo i november 1954 skulle han ifølge Nobelstiftelsens statutter, holde sitt foredrag om fredens problemer. Det skjedde noe helt spesielt, og vi tillater oss å sakse et utdrag av det som Max Tau skriver i sin bok "Veien til livet":
"Fra det øyeblikket da han gikk av toget i Oslo, var alle mennesker fylt av en eneste hjertets begeistring. Han er den største som lever i dag! ropte en av ungdommene. En journalist skrev begeistret etter pressemottagelsen: Det var lite snakk om Gud. Desto sterkere følte en luftningen av Guds Ånd gjennom rommet.

Foreldrene tok med seg barna, de bar de små på armen og løftet dem høyt opp. Da ungdommen hyllet Albert Schweitzer i den overfylte rådhushallen, lå novemberkvelden råkald ute. Studentene hadde bestemt seg for å hedre Albert Schweitzer med et fakkeltog. Albert og Helene Schweitzer sto der på rådhusbalkongen, deres trekk avspeilet det samme: modningens fullbyrdelse og ydmykhet overfor det levende.
Først kom et par fakler til syne, så var det som å stirre ned i et hav av lys. Uoppfordret og uorganisert hadde 20 000 mennesker samlet seg på Rådhusplassen. Ingen ropte og skrek, hver og en sto andaktsfull og stirret opp – det var som om Albert Schweitzer så på menneskeheten, men hver enkelt nede på plassen følte det som om Schweitzer så nettopp på ham.
Det var helt annerledes enn når en seierherre toger inn i landet og alle roper hurra og ikke kan skrike høyt nok. Unge og gamle sto der beveget, og så skjedde det: ingen hadde bestemt det, men en begynte å synge og alle istemte pilegrimssangen som klang opp mot himmelen som en bønn: "Deilig er jorden…" Og så sang de videre: "Kjemp for alt hva du har kjært…"

Et lite stykke Norge i jungelen

I en impulsiv innsamling klarte det norske folket å samle inn 315 000 kroner til Lambaréné, og sammen med pengene fra Nobelprisen, kunne Schweitzer bygge opp en landsby på åsen overfor sykehuset, og her ble det plass til 300 spedalske pasienter. Nå kunne de ved hjelp av moderne medisiner bli helbredet for sin sykdom, og de kunne etter hvert vende tilbake til sine egne landsbyer igjen. Samtidig ble det et lite stykke Norge der ute i den afrikanske jungelen.
Konas helse skrantet også, og hun kunne ikke lenger være med ham i arbeidet ute i Afrika. I stedet måtte hun holde seg i Europa, og hun døde på sykehuset i Zürich 1. juni 1957.

Gjorde sitt eget liv til et argument

Albert Schweitzer ble et symbol for det godes seier over det onde, men han endret ikke sin livsstil selv om han ble beundret over hele verden for sin innsats. I stedet fortsatte han å jobbe i det stille ute i jungelen. Selv om alderen stadig krevde mer og mer av ham, ville han ikke for noen pris forlate Lambaréné.
Sommeren 1965 sviktet helsen, og det ble tilkalt en amerikansk hjertespesialist. Men de kunne ikke redde livet på den vel 90 år gamle doktoren, og den 4. september sovnet han stille inn på den plassen han hadde viet hele sin livsgjerning.
I en samtale med den amerikanske redaktøren Normann Cousins, konkretiserte en gang Albert Schweitzer det hele i følgende setning: "Jeg besluttet at jeg ville gjøre livet mitt til mitt argument. Jeg ville forfekte det jeg trodde på gjennom det livet jeg førte!"

Det er så riktig som Max Tau sier det:
"Albert Schweitzer har med sitt eget liv bevist at livet selv er den største gave. Han har med sin tenkning og sin gjerning gjort det klart at den som vil fred, først må vinne fred i sitt eget hjerte."

Hans motto vil for alltid leve videre: Ærefrykt for livet!

Den som ønsker å fordype seg mer i Albert Schweitzers tanker anbefales å lese hans bok "Liv og tanker".

Kilder

Cousins, Normann: Dr. Schweitzer of Lambaréné (s. 160), 1960
Sturcke, Henry: Den enkle sannhet, oktober 1995
Simon, Charlie May: Historien om Albert Schweitzer, Forlagshuset AS 1969
Tau, Max: Veien til livet, Den norske Bokklubben 1965

Fotos:
DAS ALBERT SCHWEITZER-HAUS KÖNIGSFELD

Hero-bilde: Basert på fotografi av Rolf Unterberg (1955). Kilde: Bundesarchiv, Bild 145 Bild-00014770 / Wikimedia Commons. Lisens: CC BY-SA 3.0 DE . Bildet er bearbeidet med KI.