"Hotell Rwanda" er en film som på en måte
rammer deg som en boksehanske i mellomgulvet. Ikke minst
fordi den gjenspeiler en tidsepoke som ligger snaue 11 år
tilbake. Men like mye fordi den stiller et svært nærgående
spørsmål. "Hvor var du da denne blodige
nedslaktningen av mennesker skjedde, og hva gjorde du for
at dette kunne stoppes?" Vi blir svar skyldig, og vi
blir sittende med skammen.
Faktum er at en slik utilslørt ondskap fikk lov til å utfolde
seg rett foran øynene våre – uten at verdenssamfunnet
grep inn. En av replikkene i filmen konkluderer det slik:
"Denne krigen gir ingen stemmer i USA, England og Frankrike"
Filmen konsentrerer seg om folkemordet Rwanda i 1994.
Et folkemord som kostet nærmere en million tutsier
livet på bare hundre dager.
Filmen som har 15 års grense viser deg volden, uten
at den fokuserer dette med grusomme nærbilder. De
er der likevel. Utenfor filmlerretet – inni deg selv.
Fordi du forstår, og fordi du så forbasket
godt vet hva som skjer.
Det er en sterk film den irske filmmakeren Terry George her har laget. Men George har også et sterkt ønske om at de som ser denne filmen ikke bare vender blikket bakover til Rwanda, men at vi også stikker fingeren i jorda og ser at vi har tilsvarende konflikter rundt oss den dag i dag. Ikke minst i Afrika, hvor Sudan er et godt eksempel.
"Hotell Rwanda" er en engasjerende film om
en autentisk afrikansk Oscar Schindler - hutuen Paul Rusdesabagina
- i dag bosatt med familien i Belgia – spilles i
filmen av Don Cheadle.
Rusdesabagina reddet livet til over 1200 tutsier ved å holde
dem innenfor området til luksushotellet – Mille
Collines - som han bestyrte. Han er selv hutu, mens kona
Tatania (Sophie Okonedo) var tutsi. Et slikt blandingsekteskap
var ekstremt vanskelig.
Mens konflikten utvikler seg, forverres situasjonen for
tutsiene time for time, og den "perfekte" hotellmannen
må først og fremst redde sin kone og deres
tre barn, men det ender opp med at han må gi husrom
til over 1200 tutsier.
Sannhetens time kommer den dagen da FN-soldatene skal evakuere
hotellgjestene, og får beskjed om kun og ta med seg
hvite.
Dermed er hotellet helt uten beskyttelse. Vi skal ikke
gå nærmere inn på den fortettede spenningen
som nå utvikler seg.
Det er mange scener som kunne trekkes fram, som for eksempel
der hvor den ulastelig antrukket og korrekte hotelldirektøren
forsøker å knyte slipset sitt, men klarer
det ikke for han skjelver så på hendene, fordi
hele hans indre er i opprør.
Nick Nolte spiller FN's øverstkommanderende – oberst
Oliver, og det bitre budskapet som legges i munnen på ham
er følgende: "De er ikke engang niggere, de
er bare afrikanere." Så følger en innbitt
monolog hvor han redegjør for at verdenssamfunnet
har valgt å se en annen vei, mens hutumilitsen hogger
tutsiene ned for fote.
En særdeles effektiv lydkulisse er hutuenes hatradio
som kontinuerlig spyr et budskap gjennomsyret av hat mot
tutsiene. En effektiv "propagandamaskin" som
hisser opp folket til å drepe alt utøyet – kakkerlakkene
som er betegnelsen på tutsiene.
Virker utsagnet kjent
fra nazistenes propaganda mot utøyet – jødene?
Jo da – det har bare fått en ny innpakning.
Denne gang er åstedet flyttet til Afrika, med nye
regimer og nye overgrep. Men er et Afrikansk liv mindre
verd enn et vestlig? Har vi ikke lært noe av historien?
Filmen "Hotell Rwanda" er en film vi absolutt
kan anbefale, fordi den vekker oss opp fra en "Tornerosesøvn",
og maner oss til engasjement for å skape en bedre
og fredligere verden.
Oddvar Schjølberg