Våren har gitt oss nordmenn tre merkedager: 17. mai – grunnlovsdagen 1814, 7. juni – unionsoppløsningen i 1905, og 8. mai – frigjøringsdagen i 1945. Alle har på sin måte forbindelse med frigjøring. De har alle status som offentlig flaggdag. Bare 17. mai er helligdag, og bare denne dagen heises flagget på alle stenger.
17. mai grodde sakte fram i vårt folks bevissthet i løpet av det 19. århundre. Først langt ut i det 20. århundre ble den fullt anerkjent i alle samfunnslag – og er blitt en nasjonal festdag som alle misunner oss.
8. mai 1945 ble en eksplosjon som utløste 30 dagers festrus med kulminasjon den 7. juni ved kongens hjemkomst. For oss som opplevde disse dagene, ble de og resten av året 1945 et minne for livet.
Bevisstheten om 8. mai og det den står for, synes gradvis å fortape seg hos de senere generasjoner. De private flaggstengene står stort sett nakne denne dagen. Hva er det som har skjedd?
Kanskje har nærheten til 17. mai av rent praktiske grunner gjort at denne har trukket til seg den ettertanke som rettelig tilkommer krigens falne, og som det ellers hadde vært naturlig å yte de falne oppmerksomhet på selve frigjøringsdagen.
De falne ofret det som maksimalt var mulig for at vi overlevende kunne frigjøres. Det synes som om folk stort sett har glemt hva vi ble frigjort fra, og hva alternativet hadde vært.
Vi overveldes og nærmest lammes mentalt daglig av nyheter om krig og krenkelser av menneskerettighetene rundt om i verden. Vår egen krig blekner liksom i skinnet av dagens påtrengende begivenheter.
Man kan med rette spørre seg: Har da vår egen store krig intet lært oss? Den altså som sluttet 8. mai 1945 i Europa.
Ved refleksjoner over hva vi i virkeligheten ble frigjort fra, ser jeg en mulighet for en renessanse for 8. mai – den dag hvor det vil falle oss like naturlig å finne fram flagget som på den 17. mai.
Hva var nå egentlig denne krigen vår?
Krig er i sitt vesen råskap, men det var noe spesielt med denne krigen. Foruten å være en erobringskrig med nasjonale og økonomiske siktemål, var den en ideologisk krig.
Nå er dette i og for seg ikke noe nytt, men vi med vår humanistiske oppdragelse og skolering ble bokstavelig og mentalt tatt på sengen.
Forskrudde ideer om raserenhet og høyverdige og mindreverdige mennesker ga denne krigen sitt preg: Vi skulle pådyttes en ideologi, og som historien før har vist, følger de verste utskeielser i sporet av religion og politiske ideer.
I deres skygge finnes massegraver, og gisseldrap og represalier innføres som gangbar rettspraksis. Krigens slutt avslørte en systematisk råskap og ondskap som vi ikke hadde kunnet forestille oss.
Dette dystre faktum finner sjelden sin plass i 17. mai-feiringen, men det var dette vi i realiteten ble frigjort fra.
Noe å flagge for den 8. mai?
År om annet reiser nå mer enn ti tusen norske skoleungdommer i 16-årsalderen sammen med foreldre og lærere til møte med dokumentasjoner om det 20. århundres verste ondskapsytringer.
Stedene er blant annet Auschwitz, Lidice, Sachsenhausen og Ravensbrück. Det er hard kost de må ta inn i løpet av en uke.
De vender tilbake med øyne som er åpne og med ettertankens vaktsomhet. Det beste som hender i dette land i kampen mot nynazismen.
Det er å håpe at denne nye generasjonen i sin tid vil finne fram flagget den 8. mai.