Det vi så,
skrev vi ned.

De forsvant
inn i mørket,
smeltet inn i natta.
Kvinnene. Barna.
De ble påtvunget håpløsheten.
Puste måtte de.
Livet gikk opp i røyk.
og dalte ned som snø.
Sort snø.
De forsvant,
Men er ikke borte.
Ingen kunne ødelegge dem.

Jeg sitter nå med tre steiner i lomma,
Tre veldig sterke steiner.
Den første tok jeg i Auschwitz 1.
Ved dødsveggen.
En flat glatt stein,
Så myk……
Tenk deg at den har vært vitne
til tusener av nedslaktninger.

Den andre steinen tok jeg i Birkenau,
På seleksjonsplassen.
En gulbrun fin liten stein
som har sett på en mann i uniform
som gjentatte ganger lekte Gud.

Den tredje steinen er den sterkeste av dem alle.
Det er en bit av en av dødsmaskinene –
gasskammer nr. 2 i Birkenau.
Man kan ikke forestille seg
hva den har sett
og opplevd,
det er bare for ekstremt.

Dei vart kledd nakne av nazistane jentene i Ravensbruck
før dei vat skotne bakfrå. Dei skyr aldri noko
despotane for å audmjuke.
Jentene vart truga inn ein smal korridor utan utgang, dei visste vel at dei vart
skotne.

To personar - den eine naken på veg inn i døden,
den andre med makt til å bestemma når døden
skulle koma.
To personar den eine utan vilje, den andre med.

Ho - kva tankar rasa- Kva kjensler pressa seg framm? Har
du vore redd nokon gong - veit vi kva redsle er?

Januska hadde aldri lika kroppen sin, han var for smal ovantil,
og ho syntes støtt at baken var for brei. Heime hadde
ho alltid passa på at ingen skulle sjå ho bakanfrå.
Det var slitsomt det å skjule seg slik at ho ikkje
skulle bli sett.

No vart ho slått medan ho kledde av seg - ho visste
utgangen på
det - alle visste det.

Her vart ho med eitt lik dei andre, like naken. Ho skjemtes,
ho hadde aldri vist seg naken for nokon, ho hadde aldri turt
det. No kjende ho seg fri med eitt- no var det verre å ta
av seg skautet, da vart ho verkeleg naken, ho følte
soldaten kunne sjå tankane. Trassig stilte ho seg opp.
Ho lot soldaten sjå, ho skulle aldri elske etter dette,
ho skulle aldri føde, så ho lot han sjå.
Han skulle sjå
kva han skulle drepa.

Januska kjempa med kjenslene, her skal ho døy, og
han skal sjå. Men kroppen var hans no, den ho skjemtes
for. Han tok over no, og ho stirra på han, drep meg
berre du ditt svin - du tek dei som er finare enn meg, så berre
drep.

Ho hadde alltid ønskt seg ein florlett sommarkjole,
ein slik som føygde seg etter kroppen og ein slik
som mest var gjennomsiktig. Men ho hadde aldri våga
- det var for mykje å skjemmast over.

Det er yr i lufta alle frys, berre ikkje Jannuska, ho kjenner
seg varm, ho veit ho skal døy, og no sekunder før
er ho naken og varm.

To lyseblå små barnesko
står ensomt blandt noe rot
de står alene for seg selv
og savner barnets fot

De står så ensomt, lengter
tilbake til den gang
da barnets føtter var der
med lek og liv og sang

De husker stilt tilbake
da barnet dro sin veg
de vil så gjerne rope
hei barn du glemte meg

Det var vist veldig varmt der
og menn som skreik i kor
Achtung Achtung meine Führer
og ovnen var så stor

Nå står de helt alene
synes alle var for raske
de fikk jo aldri sagt adjø
før barne ble til akse

To lyseblå små barnesko
de tenker på den gang
da livet var kune latter
og lek og barnesang

Det er ikke lett å forstå det de gjorde
Det kan ei forklarest med ord
Jeg ser kun de stille ruiner
Jeg ser kun de sørgelige spor

Jeg ser på de øde stepper
og trærne som står i ro
det er ikke lett å tenke
at her falt det tårer og blod

Jeg kan ikke vekke de døde
og heller ei bøte på såret
men en ting jeg sier for alle
de lever i hjertene våre!

Den ene fordi skolen er slutt.
Den andre for å ikke bli skutt.
To barn smiler:
Den ene fordi matteprøven gikk lett.
Den andre fordi den er mett.
To barn gråter:
Den ene fordi skrubbsåret blør.
Den andre fordi foreldrene dør.
To barn i verden:
Den ene er 10
Den andre ble bare 9
La det bli fred på jorden!

Eg er her no, du var her då
Eg har mine, du har mista dine
Eg har framtid, du levde i uvisse
Eg er norsk, du var jøde

Hvis veggene kunne fortelle om det de så,
hadde de nok sikkert sagt i fra nå.
Om grusomheter og nød av en annen verden,
som fangene gikk gjennom på den siste ferden.

Her ble de torturert, ødelagt og plaget,
med veggene som vitner når de stille klaget.
Men ingen kunne hjelpe, for ingen kunne se,
så nazistene kunne bare holde på i fred.

Kvinner og barn, utmagret og skadet,
ble jaget i «skytegate», og våpen ble ladet.
Her måtte de løpe helt til de ble skutt,
og livet deres fikk en brå, uverdig slutt.

Skremmende er det, hva mennesket kan gjøre,
og hvor lett en gruppe lar seg lede og føre,
til å behandle andre på en grufull måte,
ja, hvordan slik kan skje, er for meg en gåte.

Men, vi vet at det skjedde, vi vet hva som hendte.
Jeg håper vi ikke har mer slikt i vente.
Det viktigste for alle er derfor min venn,
å passe på at slike ting aldri skjer igjen!

Grasset er grønt
Blomsten er hvit
Himmelen den er blå
Det var ikke sånn det var

Grasset var brunt
Blomsten var død
Himmelen den var grå
– Det var sånn det var.

Paraplyene vrenger seg.
Lyn flerrer blåsvarte skyer.
Himmelen har minnestund.
En flokk mennesker
er samlet på Øvre Torv.
BEKJEMP ANTISEMITTISMEN!

Været skifter raskt i november,
sola bryter fram på Torvet,
himmelen blir lyseblå og rød.
Jødeforkjemperen Henrik Wergeland
står vakt fra sin sokkel,
med ansiktet løftet mot en rosensky.
ALDRI IGJEN!

Ved midnatt slår været om igjen.
Ishagl slår mot vårt hus
som mitraljøseskudd i mørket.
Om morgenen lå skår
fra et knust blomsterglass
strødd foran trammen.
Det lignet krystaller.

Bak skyene er himmelen alltid blå
Seier det vise ord
Men i Auschwitz der var den grå
For det var dit liva for

Mange måtte som fange falle
Men nokon livet valde
Å leve det klarte ikkje alle
Nokon prøvde dei andre å halde

Det er verken et eventyr
eller et mareritt.
Sannheten stirrer oss i øynene,
og en snikende kulde
forteller oss det vi
allerede vet.
Det har skjedd.
Det skjedde.
Det skjer.
Vi ser dem.
Menneskene, skjebnene.
De brytes ned, knuses.
Smerteskrikene gjaller
i betonghelvetet.
Men noe blir igjen.
Uknuselig og rustfritt.
En samvittighet, eller en sjel.
En advarsel.
Frysninger.

Leirene ligger der stille og øde
men husker vi alle som var der og døde.
Tårene sluttet når krigen var over
og kanskje de flestes samvittighet sover.
Husker vi ikke alt det som skjedde,
voksne som slet, og barn som var redde,
Terror og redsel de brukte på alle
kampen den gjaldt om å stå og falle.
Dette må minnes helt til det siste –
Tilgi oss alle for vi ikke visste.

Hvordan i all verden klarer lerka å kvitre over ruinene av et gasskammer?
Hvordan kan den få seg til å synge her hvor alt burde være stille som døden selv?
Forsøker den å overdøve et grusomt ekko?

Dere står så tett, barn, enda det har sluttet å regne
Dere står så uvanlig nær hverandre

og hører lerka synge om å
feie bort fordommer
tråkke ned travelhet
måke vekk makelighet
og vise hvert menneske at det er uerstattelig

for at også våre liv kan overdøve litt av verdens ondskap

Dere står så tett, barn, som om dere fryser
Så begynner dere vel å forstå

Mens hvitveisen blomstrer
på en skogbunn
laget av
menneskeaske

Roser mot veggen
der skuddene falt.
Roser på engen
der asken har dalt.
Roser som sier
vi vet det var galt.
Roser som vitner
det leierne har fortalt
Roser i vannet
som vitner om alt.

Eg la ein kvitveis ned der din kropp ein gong brann
No var der berre ruinar igjen

Kvitveisen eg fann stod slett ikke åleine,
han hadde selskap med mange,
Korles kan slikt noko skje?
At ein blome så fin kan vekse
der så mange ein gong lei så trist skjebne.

Kanskje for at vi ikkje skal dømme,
heller ikkje gløyme
men av fortida lære.

Hvem vil du være
Hva vil du si
Din vandring på jorden
Det blir til din sti
Men snu deg iblant og se i ditt spor
Kommer der noen?
Ser du det gror?

Hvem vil du være
Hva vil du si
Vis dine farger
Vær ekte og fri
Men snu deg iblant og rekk ut en hånd
Deler man gleder knytter man bånd.

Hvem vil du være
Hva vil du si
Når herskerne hersker
Og uretten svir
Snu deg iblant og sloss for din bror
Brødre det finns overalt på vår jord

Hvem vil du være
Hva vil du si
Kjemp for de ting
Som du tror har verdi
Men snu deg iblant og fortell hva du vil
Sammen med andre
Kan du få det til

Frihet og Fred er noe vi alle håper på,
men i krig er denne veien lang å gå.
Med harde slag, er kroppen blitt nokså slitt,
når kan menneske få leve fritt.

Fangen har lenge gått og grublet på,
hvorfor er det vi som må straffen få.
Hva er forskjellen mellom en mørk og en hvit,
hvorfor må vi ofte både blod og slit

Jeg spør Ham om når vi fred får,
men vil det noengang lege alle sår.
Frihet og fred er det vi trenger nå,
virkelig, virkelig, både store og små.

Tuuut
Ferie, trudde me.
Friheit, trudde me.
Godt liv, trudde me.
Sakte bremsa hjula på dei knirkete skinnene. Framme. Endeleg var me fri. Trudde me.

Trangt om plassen. Sjukdom smitta. Døde kroppar. Tortur. Matmangel. Utmagring.
Brente kroppar. Arbeid dagen lang. Ingen pause. Skot. Blodig storm. Frykt. Drap
Pisken slår. Stripete dress. Nummer. Kroppen tåler ikkje meir.
Håret forsvinn. Ingen klede. Blod. Aleine. Redd. Naken. Forlatt. Ein dag med gode nyhende kom. Rennande vatn venta på oss.

Trudde me.
Stappfullt.
Nakne kroppar.
Borna skrik av frykt.
Me smiler. Seier det går bra.
Endeleg bli rein og fin.
Lyset forsvinn. Panikk.
Det ventande vatnet kjem ikkje.
Gassen sig ned frå taket med drepande intensjonar.

Endestasjon.