Når Helga har bedt meg skrive noen ord til internettsidene i Aktive Fredsreiser, gjør jeg det med glede. jeg har kjent Helga nesten fra begynnelsen av hennes tid i de Hvite bussene og også nå i Aktive Fredreiser. I alt hun har vært med og satt i gang, så er hennes engasjement i seg selv et kvalitetsstempel.
For 6 år siden var jeg med på en 8 dagers tur til Auschwitz, Helga var guide og min 16 år gamle datter var med på turen. Jeg har også hatt 2 andre barn som har deltatt på fredsturer. Derfor har det vært lett for meg å følge opp forskjellige grupper.
I utgangspunktet var jeg i begynnelsen av ungdomsskolen skeptisk til at min eldste datter skulle være med til Polen, jeg var nok kanskje mest redd for selve reisen, ferjen, kriminalitet. Men jeg synes også at 4 konsentrasjonsleierer blir noe i meste laget for et følsomt ungpikesinn.
Etter hvert som gruppepresset økte, ble det en forhandlingsløsning
at jeg ble med på denne turen, og ikke minst for å studere
ungdommenes reaksjoner på tuen.
Min tanke har vært at vi må prøve å vise
de unge gode ting. Det ble nettopp dette turen ga ungdommen.
Bussturen var såpass spennende at de klarte å høre
etter og følge med idet som ble undervist. De lærte
og tok inn både med hjerte og hjerne. Den eneste som
viste antydning til litt sammenbrudd og vondt i ryggen var
undertegnede. Utenfor kvinneleiren over et vann, skimter
man en tysk landsby. På benken med sand som vel ikke
var helt fri for menneskemel? Der fikk jeg en liten opplevelse
av Arnulf Øverlands dikt, "Du må ikke tale
så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv".
Turen ga også kulturelle opplevelser som ungdommene
var helt med på, derfor kom krigens gru i god kontrast
til kulturelle, kirkelige og ikke minst samholdet og kjærligheten
og en annen forelskelse i bussen frem som en god opplevelse.
Slik jeg som fagmann ser det så vil denne turen passe
når man har passert midten av ungdomskolen og kanskje
i første klasse på gymnasiet blant annet som
en måte å holde klassen sammen på.
Men også de eldre, som var med på turen sammen
med meg i sin tid, hadde store opplevelser underveis. På kveldene
satt vi voksne sammen og sang og fortalte historier slik
jeg med hånden på hjertet kan anbefale turen
for selv reisevante 2000-talls mennesker.
På Stinta skole har alternativ til Fredsreiser vært
4 dager på Rauland med slalåm ski, etc. Personlig
tror jeg at en slik tur blir like dyr hva gjelder pengene
og jeg tror at man der vil sitte igjen med en god del fyll
og fest uansett hvor godt vakthold lærerne legger opp
til.
En tur til fjellet eller en tur til leirskole vil passe best
i avslutningsklassen på folkeskolen - etter min
mening.
Ingen av ungdommene jeg har fulgt opp har hatt rasistiske
ideer på tross av ganske store muligheter til det i
nærmiljøet. Som en bivirkning av turen har de
ungdommene jeg snakket med, blitt så glad i Polen og
Berlin.
La meg også nevne de lærerne jeg har møtt i forbindelse med turene, har økt min til tro på lærere som noe mer enn pedagoger.
Til slutt vil jeg foreslå for myndighetene at Helga legger opp turer for ungdomsskolen, slik at det kan være en del av undervisningen for eksempel høsten, det siste året i ungdomsskolen. Turen har akkurat den rette balanse som taler til barn i den spennende ungdomstiden.
Med vennlig hilsen
Odd Lunde
lege, spesialist i psykiatri