Aksel Remø - Jeg var aleine igjen i livbåten

I dag nyter Aksel Remø pensjonisttilværelsen, og føler at livet er innholdsrikt og godt. Under krigen derimot, var han en av de mange tusen norske ungdommene som seilte for den norske handelsflåten.  Hver eneste time i døgnet levde sjøfolkene på en seilende bombe som når som helst kunne detonere etter fiendtlig angrep.

Aksel RemøAksel og hans fire brødre seilte på til sammen 17 forskjellige skip. De seilte mer eller mindre på alle hav. De opplevde bombing, torpederinger, kollisjoner og Nord-Atlanteren på sitt aller verste. De var likevel tross alt heldige og kom alle hjem i løpet av 1945 og 1946, et par dog med noe redusert helse.

Selv om Aksel kom helskinnet gjennom alle krigshandlingene, mener han at det er viktig at denne epoken i europeisk historie blir dokumentert for kommende generasjoner. Han tenker dette kan være en vaksine mot nynazisme og liknende strømninger.

Sjøen var et naturlig element


- Jeg er sunnmøring og trådte barneskoene på Remøy på Søre Sunnmøre i Herøy kommune, forteller Aksel når vi i Aktive Fredsreiser besøker ham hjemme i Sandefjord.

- Havet sto rett inn ved barndomshjemmet mitt, fortsetter han. Far drev havfiske, kystfiske og selfangst. Samme år som jeg ble født (1918), fikk han ei ny selfangstskute. Den mistet han ti år senere da den ble skrudd ned av isen. Senere fikk han en ny båt, men det var dårlige tider, og dårlige priser på fangsten, og dermed ble det ikke noe igjen av fortjenesten.

Jeg hadde ni søsken, fem brødre og fire søstre. Foreldrene mine, Sara og Sigvald Remø var fra samme sted. De drev et småbruk med tre-fire kyr, hest og noen sauer. Småbruk som tilleggsnæring var vanlig langs kysten, og det var gjerne konene som tok seg av driften når mannfolka var ute på fiske. Vi barna hjalp mor så godt vi kunne, og etter hvert som vi vokste opp måtte vi trå til etter beste evne.

Hovednæringen for far var fiske og selfangst. Også vi barna ble tidlig vant til sjølivet. Selv lærte jeg å ro alene da jeg var gammel nok til å gå. Som niåring var jeg ute og fisket alene.  Sammen med brødrene mine var jeg med og sørget for mye av fisken til den daglige husholdningen. Vi likte oss best når vi kunne ta ”færingen” ut på fjorden for å prøve fiskelykken.

Etter som vi ble ”voksne”, dro vi guttene til sjøs. Det var helt naturlig for oss. 15 år gammel hadde jeg jobb som fisker om bord i en snurpebåt på 50 fot. Det var 14 mann om bord, og jeg ble valgt til å ro. Den gang satt båsen bak i båten med en kobbertråd med lodd på, slik at han kunne kjenne napp når silda støtte borti tråden. Jeg rodde fra Steinkjær til Stavanger. Det var å jobbe fra syv om morran til syv på kvelden. Det var sakte roing, men jeg tror nok jeg iblant sov mens jeg rodde. Jeg var om bord i åtte måneder. Da jeg gikk i land, satt jeg igjen med kr. 2.50 i overskudd. Det var midt i de harde trettiåra med lite fisk og lite arbeid.

Gammelmodige ”Nordsjøslitere”

Båten SvintaJeg kom senere om bord i en båt som het ”Svinta” (bildet). Den tilhørte rederiet William Hansen i Bergen. Den gikk i det vi kalte Nordsjøfart. Den var på 4000 tonn. Den var bygd i 1916, men var for så vidt en ganske bra båt, selv om den var litt gammeldags. Vi måtte stå ute på brua i all slags vær når vi skulle styre båten.
Det gikk greit på godværsdagene, men det kunne være en prøvelse når Nordsjøen pisket seg opp til storm.

Senere byttet jeg over til en annen båt som het ”Salt”. Den var innkjøpt fra et firma i Amerika. Den hadde blitt hevet fra havets bunn, satt i stand og solgt til et rederi i Tønsberg. Da jeg var om bord, gikk den på turer til Murmansk for å laste opp kisel. Det var forferdelig støvete. Jeg må nok si at dette var noe av det verste fartøy jeg har vært om bord i. Det fantes ikke isolering i lugaren, det var bare stålplater i sidene og på dekket. Platene var så gjennomrustet at når vi kjørte vinsjen, så klapret hele konstruksjonen. For ikke å snakke om når det var regnvær – da regnet det rett ned i køyene. Vi hadde rigget oss til med lange ulltråder for å prøve å samle opp vannet før det kom inn i køyene.

Jeg glemmer aldri en gang vi kom inn til Bergen i vintervær. Da var davitene for livbåtene så fastfrosset at vi måtte bruke kran for å brekke dem løs. Jeg mønstret av da jeg var 21 år gammel. Jeg tror neppe den båten har vært på vannet etter at jeg mønstret av.

Planene mine gikk i vasken

Livet på sjøen ga mersmak,- jeg kunne tenke meg å utdanne meg nettopp innen dette yrket. Høsten 1939 var jeg så heldig at jeg fikk plass ved telegrafistskolen i Oslo. Men planene mine ble snart forpurret, for utover høsten fikk jeg påvist tuberkulose og endte opp på sykehus. Det viste seg at jeg var kraftig angrepet. Jeg hadde store hull i begge lungene, og jeg ble lagt inn på Glitre Sanatorium i Hakadal. Der ble jeg værende til august 1940. Da reiste jeg hjem til Remøy igjen. Legene mente at sykdommen nå var passiv, og jeg skulle ta det med ro framover. Foreldrene mine trodde at jeg kom til å dø, men jeg bannet på at jeg skulle klare å overleve.
Krigen var i full gang på dette tidspunktet, og tre av brødrene mine - Sverre, Johan og Sigbjørn befant seg i fjerne farvann.

M/K BrattholmDa ”Englandsfarten” startet opp, ble familien min engasjert med å hjelpe til. Minstebroren min, Fritjof stjal sammen med seks andre ungdommer kutteren M/K Brattholm(bildet).Det var i november 1940. De klarte å ta seg over til England via Island. Han fortalte ikke noe til foreldrene mine, men firte seg ut av soveromsvinduet. Han la bare igjen en liten lapp. På den sto det kort og godt: ”Jeg har dratt over til England!”

Overfarten med det 72 fots fartøyet tok seks dager. Brattholm ble straks overtatt av norske myndigheter og utleid til British Seawar Transport for tokt på kysten av Island. Brattholm fikk tilhold i Seyðisfjörður, og hadde i oppdrag å betjene de britiske enheter på denne kyststrekningen. I 1942 ble Brattholm ført til Shetland, hvor den ble satt inn i Nordsjøfarten.

Fritjof tjenestegjorde om bord i flere norske båter. Han seilte i utenriksfart under hele krigen.

Familien var med i Nordsjøtrafikken

I 1941 fikk jeg besøk av en fetter som var navigatør. Det kom samtidig et flyktningefølge på 32 personer fra Oslo. De hadde Gestapo i hælene. Det var om å gjøre å få skjult disse på et trygt sted. Fetteren min hadde fått kontakt med dem, og han hadde klart å få tak i båt. Den var bare på 35 fot. Den var selvsagt altfor liten til å ta over til England med så mange personer. Avtalen var at de skulle møte en større båt litt lenger ute, men den kom ikke. Derfor måtte de gjøre vendereis. Hva som hadde skjedd, har vi aldri fått vite.

Disse menneskene ble nå innlosjert hjemme hos oss og våre naboer. Mens vi sto inne og pratet med far og mor om hvordan vi skulle løse dette problemet, kom søsteren min noe forskrekket inn og fortalte at det var noen som banket på døren og ville inn. Min første tanke var at Gestapofolk hadde funnet ut hvor vi var, og nå skulle de arrestere oss. Men det viste seg at det i stedet var to andre flyktninger som skulle vært med båten.

Fetteren min var veldig oppsatt på å komme seg videre med flyktningene. Han spurte om jeg kunne tenke meg å være med på å stjele losskøyta på Rundø, slik at vi kunne bruke den over til England. Dette var noe som passet meg utmerket, for jeg var lei av å gå uvirksom. Nå var ikke dette ”prosjektet” helt ufarlig, for rett som det var dukket det opp patruljer med SS-folk som sjekket området vi bodde i. Men vi tok sjansen på at det ville gå bra.

Utpå natten samlet vi alle om bord i den lille båten igjen. Vi dro ut til Runde havn, og ankret opp. Vi hadde også en liten robåt med oss. Den rodde vi så stille vi kunne inn til den store havnen hvor losbåten ”Runde” lå fortøyd. Vi klarte å komme oss ubemerket om bord. Vi fikk lastet opp litt drivstoff før vi tauet den bort til båten med flyktningene. Selv om det var risikabelt, klarte vi å få alle sammen om bord i losbåten.

Fikk ikke startet motoren

I utgangspunktet var det meningen at jeg skulle dra tilbake sammen med faren min, men problemene begynte ganske snart å melde seg. Han som skulle være maskinist, hadde imidlertid ikke noen opplæring i dette. Han klarte ikke å starte motoren. I stedet brukte han opp all luften. Der satt vi med en ubrukelig losbåt, og kunne bli oppdaget av tyske patruljer når som helst. Og jeg fikk spørsmålet om jeg kunne klare å starte motoren. Jeg mente at det skulle jeg klare, og dermed ble det bråbestemt at jeg skulle bli med flyktningene. Jeg var fortsatt svak på grunn av tuberkulosen, men valgte å være med på hele operasjonen.

Grunnen til min kunnskap om start av motoren er en historie for seg selv, sier Aksel med et smil:
- Dagen før hadde jeg fått et oppdrag med å levere 10.000 kroner til en viss person i hjemmefronten i Ålesund. Pengene skulle leveres på et bestemt verksted – til en bestemt person. Det var fem personer til stede i verkstedet, men ingen kjente noe til kontaktpersonen. De var veldig skeptiske, og ingen ville prate med meg. I ettertid har jeg selvfølgelig forstått at de måtte utvise stor forsiktighet. Det var utrygge tider, og okkupasjonsmakten hadde infiltrert med sine folk rundt om i distriktet. Resultatet var at jeg måtte gjøre vendereis med en av de små kystbåtene som hadde rute i distriktet.

Det var sent på året, og været var både kaldt og surt. Det var mye folk med da vi la fra kai i Ålesund og tok fatt på ruten til Remøy via Runde. Inne i salongen var det på den tiden tillatt å røyke, og det var omtrent så jeg måtte ”skjære meg vei” inn. For lungene mine var dette oppholdsstedet svært ugunstig. Derfor gikk jeg ut på dekket for å trekke frisk luft. Der sto det en tysk soldat i full uniform og frøys. Jeg syntes synd på ham, og foreslo at han burde gå inn for å varme seg. Men han svarte at han ikke ville forstyrre folkene inne i salongen med sitt nærvær. Vi kom i prat og jeg undret meg på hva han gjorde i dette distriktet?
Jo, – han var stasjonert ved kanonstillingen på Runde. Han hadde vært med på torpederingen i Sognefjorden og holdt den gang på å fryse i hjel. Derfor fikk han en lettere stilling som vakt ved kanonposten på Runde. Han fortale meg litt om denne jobben. Soldaten fortsatte til Runde, der gikk han i land. Dagen etter tok vi altså losskøyta.

Jeg hadde fått litt opplæring

Det er en kombinasjon av hendelser her. Da vi skulle til Ålesund, reiste jeg med en annen, litt mindre båt. Under overfarten var jeg en tur nede i maskinen og så nærmere på motoren. Maskinisten synes det var hyggelig med besøk av en som var interessert i motorer. Han forklarte mer enn gjerne hvordan det hele fungerte, fra man startet opp og til man avsluttet. Det var jo helt tilfeldig, men det skulle altså vise seg at motoren var av samme type som losskøyta.

Det var viktig at svinghjulet var i nøyaktig posisjon når man startet opp – hvis ikke fikk man ikke start på motoren. Det var det som skjedde på losskøyta.

Nå fikk jeg glødet opp maskinen, og varmet den godt opp. Jeg sto klar til å starte den, og fikk åpnet to kraner i rette øyeblikket. Dermed var vi i gang.

Far, som hadde vært med til Runde, kastet over lina til robåten slik at vi hadde den med oss i tilfelle noe skulle skje. Men Petter Runde kastet lina tilbake, og sa at den lille robåten ville bare være til forsinkelse. Dersom noe skjedde, var det bare noen få som ville få plass i den.
Tidlig på morgenen gikk vi ut og satt kurs rett vestover. Etter to dager nådde vi Shetland. Her la vi til kai ved en av øyene. Det gikk ikke lenge før lokalbefolkningen kom ned med mat og drikke til oss. De ga oss en veldig hyggelig ankomst. Deretter dro vi videre inn til Lerwick.

Med på denne turen var også søsteren min, Lydia. Hun kom etter hvert med i motstandsarbeidet som ble ledet fra England. Dermed hadde foreldrene mine seks barn utenriks, i tjeneste for Norges frihet. Min andre søster, Mimi var engasjert i illegal virksomhet i Oslo. Hun var med på distribusjon av illegale aviser og hjalp til med å få flyktninger over til Sverige. Hun var innkalt til forhør hos Gestapo to ganger, men klarte å prate seg ut av det. Mot slutten av krigen måtte hun likevel gå i dekning fordi hun ble avslørt. I ettertid har vi selvfølgelig forstått at dette var en vanskelig periode for foreldrene mine, - ikke minst all utryggheten dette førte med seg.

I Lerwick ble vi innlosjert på et hotell et par dager, mens flyktningene ble videresendt til London. Myndighetene overtok losbåten og brukte den på Shetland under hele krigen. Sammen med tre andre, blant dem fetteren min, skulle jeg ta en båt videre til Dumfries.

Fikk tilbud om giftemål

Vi trodde vi hadde brensel nok, og satte i gang. Det blåste imidlertid opp til full storm fra syd-vest da vi var ved det nordligste punktet i Skottland, som kalles Dunkers Bie. Der måtte vi snu på grunn av mangel på brensel. En ulykke kommer sjelden alene, og vi ble tatt av strømmen som gikk med flere knop. Samtidig stoppet motoren, og vi drev hjelpeløst mot noen skjær. Det begynte å li mot kveld, og vi fikk derfor i all hast hengt opp en frakk i masten for å tilkalle hjelp. Dette ble fanget opp av folk på land. De kom ut med en redningsbåt og tauet oss inn. Heldigvis - for da vi ble reddet kunne vi tydelig se brottene som ble knust mot skjærene. Nå måtte vi gi opp og komme oss videre sjøveien. Vi måtte i stedet vente på en busstransport.

Her hadde jeg for øvrig en noe fornøyelig opplevelse. Folka som hadde reddet oss hadde fått vite at jeg ville komme meg videre snarest mulig for å komme inn i motstandskampen mot nazistene. Mens vi satt der og ventet, kom en av mannskapet fra redningsbåten bort til meg og sa:
- Du burde ikke gjøre dette. Du må ikke være så dum at du går ut i krigen. Bli i stedet her hos oss. Du kan gifte deg med min datter!

Deretter pekte han på et lite, idyllisk hus med gress på taket. Ut av den åpne døra kom ei jente med rødt hår anstigende. Ikke misforstå – jeg har ikke noe imot personer med rødt hår, men der og da var det mer om å gjøre for meg å komme med i kampen mot Hitler enn det var å gifte seg. Så jeg avslo tilbudet så høflig jeg kunne, og forklarte at jeg nok helst måtte komme meg ut i krigen og tjene mitt fedreland, Norge.
Heldigvis kom bussen og hentet oss for transport til London. Her tok britiske myndigheter imot oss, og vi måtte innom Patriotic School til avhør og sikkerhetsklarering. Samtidig ønsket de å få så mye informasjon som mulig, før de plasserte oss på det hotellet som de norske Nortraship-myndighetene benyttet.

Broren min var sterkt engasjert

Her traff jeg for øvrig den eldste broren min, Sverre. Han hadde seilt som kombinert styrmann og telegrafist med D/S Polyana, og lå i Liverpool da tyskerne bombet havneområdet. Han ble skadet i et av angrepene, og fikk splinter i bl.a. knærne. Han endte opp på sykehuset. Etterpå fikk han jobb på det nyopprettede Nortrashipskontoret. Oppgaven hans var å gå gjennom skipenes loggbøker.

Sverre fortalte meg at han skulle tilbake til Remøy igjen, og spurte om jeg ville være med. Han hadde påtatt seg et spesialoppdrag. Det gikk ut på å ta seg til Norge med en radiosender for å sende meldinger til London om skipstrafikken på Sunnmørskysten.
Vi dro tilbake til Lerwick, og skulle dra videre derfra med en 50-foter. Den var i nokså dårlig forfatning, og etter bare en times seilas gikk motoren varm i lagrene. Den måtte repareres, men det varte ikke lenge før det samme skjedde igjen. Da var det bare å bite i det sure eplet og få tak i en annen båt.

Vi ble liggende i Lerwick denne natten. Samme natt kom kaptein Linge om bord og vi pratet med ham. Samme natt dro Linge over til Måløy og ble som den eneste nordmann drept i kamphandlingene der. Det var i Operasjon Archery, og det deltok en styrke på 576 mann, av dem 51 offiserer. Blant disse var Martin Linge og 15 andre fra Kompani Linge. Fabrikker, lagerbygninger samt de tyske forlegningene i målområdet, ble påført skader. Åtte skip ble senket. Angrepet var militært sett vellykket, men Linge selv falt.

Vi klarte til slutt å skaffe en båt på rundt 40 fot. Sønnen til eieren ble med som maskinist. Vi skulle slippe av en norsk agent ved Runde, og for at ikke vaktpostene ved kanonstillingen skulle høre oss, la vi en sekk over skorsteinen for å dempe lyden.
Vi fikk satt av agenten, og kom oss velberget tilbake til Remøy. Broren min hadde med seg en radiosender som han skulle bruke for å holde kontakt med England. Derfor sendte han meg først i land for å sondere om det var tyske patruljer i området.

Den gang låste man ikke dørene og derfor durte jeg rett inn hjemme, rett inn på soverommet til mor og far, og banket med revolveren i sengestolpen for å vekke dem. Fars eneste kommentar var: Jeg tror du er spenna gal!
- Jeg er ikke gal, men Sverre skal i land med en radio og bli igjen, men jeg skal over til England igjen.

Sverre bodde hjemme hos mor og far noen uker. Derfra hadde han god sikt mot Ålesund i øst, og mot Stadlandet i vest. På Remøy var det ikke elektrisk strøm på den tiden, og han måtte derfor ha med seg et bensindrevet aggregat for drift av radiosenderen. Det var svært støyende, så under fare for å bli oppdaget måtte oppdraget avbrytes, og Sverre kom seg over til England igjen med en annen skøyte.

Ville tilbake til London

Det var jo litt av en beskjed å få i halvsøvne. Men vi fikk i land lasten vår og allerede klokka fire på morgenen dro vi ut igjen. Måtte bare innom Runde for å hente han som vi hadde satt i land. Deretter ble det satt full fart vestover. Ute i Nordsjøen støtte vi på en stor flokk springere, og vi kunne tenke oss ferskt kjøtt. Vi klarte å skyte en, men den sank for oss. Da gikk det ikke bedre enn at fetteren min, Charles Remø som også var om bord, ville hoppe til sjøs for å prøve å få den opp. Men det hadde jo vært fullstendig galskap. Han ville uten tvil bli angrepet av de andre springerne - for de forsvarer sine egne.

For min del ønsket jeg å fortsette på telegrafistskolen. Det var to norske skoler som utdannet radiotelegrafister i London, jeg kom inn på den ene av dem. Jeg var riktignok tre måneder for seint ute, men kom likevel inn og fullførte eksamen.

Da jeg var ferdig, fikk jeg beskjed om at det ville komme inn en båt hvor de skulle ha ny telegrafist, - jeg var tiltenkt den jobben. Imidlertid var det en av de andre elevene som svært gjerne ville ha den båten, og spørsmålet var om jeg kunne bytte med ham. Ingen av oss hadde sett denne båten, eller visste noe om den. Det endte med at jeg lot han få den.

Det viste seg at det var en ganske ”utbrukt” båt. Det gikk ikke bedre enn at den ble torpedert og sank like utenfor den engelske kysten på den første turen kameraten min var med på. Heldigvis var det ikke så langt inn til land. Kameraten min klarte å svømme inn, og berget livet. Jeg sleit fortsatt med lungene mine. For meg hadde det aldri lykkes å svømme den strekningen. Jeg har hatt mye flaks i livet har jeg funnet ut.

Fra asken til ilden

Båten jeg ble plasser på, var D/S Loke - en gammel kullfyrt holk. Den hadde ikke engang fryser om bord. Vi brukte isklumper så lenge vi hadde nok av dem i kjølerommet. På langturen over til Amerika var resultatet selvsagt at mye av kjøttet ble bedervet og måtte kastes.

Vi kom helskinnet til New York, lastet og dro tilbake til Swansee og losset der. Vi lå der i flere dager før vi tok en ny crossing over til New York. Mens vi lå i England skjedde det også en alvorlig ulykke ombord. Noen fra mannskapet hadde hatt fest akterut, og kanskje vært uforsiktig med åpen ild. Det begynte i alle fall å brenne. Flere av dem omkom i brannen. Det var en trist båt.

I løpet av denne tiden hadde jeg fått mer enn nok av forholdene om bord. Jeg hadde bestemt meg for å mønstre av. Det gjorde jeg i New York. Samtidig passet jeg på å få fjernet mandlene på et sykehus. De hadde gitt meg en del unødige problemer med store betennelser den siste tiden.

Jeg hadde en bror som bodde i New Orléans, så jeg passet samtidig på å besøke ham. Men det varte ikke lenge før jeg ble kalt tilbake – jeg skulle bli telegrafist om bord i M/S Bonneville. Dette var i september 1942.

M/S BonnevieBonneville (bildet) var en førsteklasses båt, med gode arbeidsforhold og dyktige kolleger. Jeg stortrivdes på turene mellom England og Amerika. Det gikk bra fram til begynnelsen av mars 1943.

Vi hadde lastet opp tonnevis av krigsmateriell ved havna i New York, og var klare for retur til England nyttårsaften 1942. Vi lå uten lys. Mens vi lå ved kai kom det om natten en taubåt, som på grunn av uoppmerksomhet ikke oppdaget oss før den braste inn i siden på lasterom nr. 3. Det ble et hull som var såpass stort at en mann uten problem kunne spasere oppreist ut og inn av det. Dermed ble vi forsinket i mange uker.
I lasterom nr. 2 hadde vi allerede fått på plass 1000 tonn med TNT. En  trenger ikke mye fantasi for å forstå hva som ville skjedd dersom taubåten hadde brast inn her. Det ville ikke vært noe igjen av verken oss eller Bonneville.

Nå måtte alt dette losses ut før vi kunne starte og reparere hullet. Dermed ble vi liggende lenge ved kaia. Vi skulle gått den siste dagen i desember, men på grunn av det langvarige reparasjonsarbeidet kom vi ikke av gårde før 22. februar 1943.

Vi var 57 skip i konvoien

Det var i konvoi SC 121 som besto av i alt 57 skip, hvorav flere var norske. Bonneville med kaptein Finn Tessem var leder av konvoien, såkalt Commondore, som igjen varunder ledelse av Harry C. Birnie. Han hadde for øvrig med seg en stab på sju mann. Vi ble ledsaget av to amerikanske eskortefartøyer, samt to kanadiske og en britisk korvett.

Bonneville lå først i kolonne åtte og var lastet opp med 7000 tonn stykkgods og ammunisjon. I tillegg var dekket fullastet med landgangsfartøy. Reisen gikk nordøstover, opp mot Grønland for å komme klar av ubåtene. Men de fant oss likevel. Det var et forrykende uvær med full storm av orkan styrke, i kombinasjon med snø og haglbyger fra nord-vest. Uværet varte i flere døgn.

En brottsjø feide med seg den ene livbåten vår og smadret den til pinneved. Livbåten hang forholdsvis høyt oppe, og da kan man jo tenke seg hvilken størrelse, og hvilke krefter som var i bølgene.

Ifølge dokumenter fra den tyske marinen var det i alt 26 ubåter som angrep konvoien vår på denne reisen. 9. mars kom et kraftig angrep ved 22-tiden. Selv om det var stupende mørkt og stormen raste rundt oss, klarte likevel 3 av ubåtene å komme seg inn mellom båtene, slik at de kunne angripe fra høyre og venstre side. Dermed kunne ikke eskorteskipene komme til og fir skip ble torpedert omtrent samtidig. (I alt ble 13 skip senket i denne konvoien.) Bonneville ble truffet akterut ved luke nr. fem kl. 22.10 ifølge loggboka til kaptein Hopman på U-405.

Jeg kommer aldri til å glemme at jeg sto i salongen og pratet med stuerten og overstyrmann, og banket på skottet og sa: - Så lenge jeg er om bord blir vi ikke torpedert!

I neste sekund smalt det. Lyset gikk. Det ble mørkt over hele skipet, samtidig som kaskader av vann fra eksplosjon veltet inn over oss.

Jeg løp opp på broen for å sende ut nødsignal, men stasjonen virket ikke. Den andre telegrafisten, Lois var fortsatt på broa. Jeg husker jeg sa til ham at han måtte komme seg ned for å få på seg gummidrakten og komme seg i livbåten. Han gikk ned, men var nok dessverre blant dem som fikk panikk fordi båten begynte å synke. Derfor gikk han rett i livbåten uten denne drakta. Det viste seg etterpå at Lois var blant dem som frøys i hjel.
Redningsdress med blybelagte støvler og snøringJeg visste at dersom jeg gikk i livbåtene uten beskyttelse ville jeg fryse i hjel.  For dette farvannet var ikke å spøke med i vinterstorm i mars måned. Jeg fant fram en gummidress som lå klar til slike tilfeller. Dette er en redningsdress med blybelagte støvler og snøring rundt (bildet), slik at vi skulle stå oppreist i sjøen. På noen sekunder klarte jeg å få på meg drakta, men jeg klarte ikke å få tak i hetta. Den lå bak i nakken. Det var ikke lenger tid til å plundre mer med dette, for nå sank Bonneville raskt. Og på utrolig vis klarte jeg å komme meg om bord i forstavnen på en av livbåtene som nå ble låret ut. Der var også tømmermannen, og midt i båten satt andremaskinisten i bare underbuksa. Lenger bak satt overstyrmann. Nå ga han ordre om at når neste brottsjø kom og livbåten hevet seg, så skulle han og jeg ”huke ut” båten i hver vår ende. Jeg klarte å huke ut når ordren kom, men han mislyktes i å få kroken løs akterut. Dermed ble båten hengende opp ned og vi ramlet i sjøen alle sammen.

Han som svømte over meg sparket meg i hodet, før jeg klarte å komme opp til overflaten. Jeg ble liggende mellom skutesiden og livbåten. Jeg tenkte at nå blir jeg knust. Det er det siste jeg husker. Antagelig har jeg fått meg et slag i hodet og mistet bevissthetene noen øyeblikk, for da jeg kom til meg selv satt jeg på dekket uten en skramme. Da fikk jeg se at livbåten var løs. På dette tidspunktet drev den sakte rett ved siden av båten. Det var bare for meg å hoppe over rekka og prøve å komme meg om bord i livbåten. Den var full av vann. Det var jeg også, for det måtte vare mangfoldige liter med vann inni drakta. Dermed klarte jeg ikke å løfte meg selv opp av vannet. Men den neste brottsjøen kastet meg nærmest om bord i livbåten, samtidig som livbåten drev bakover under hekken på Bonneville.

Det er utrolig hvor mye hjernen registrerer og husker under slike dramatiske forhold. Jeg husker at jeg så roret og propellene rette over oss, før det hele kom deisene ned over livbåten. Jeg tror nok ikke at vi ble truffet av selve skipet, men uansett - i neste sekund lå vi ute i sjøen igjen.

Så nære redningen, men forgjeves

Livbåten ble ikke skadet, og vi klarte og karre oss om bord i den igjen - uskadet. Båten var full av vann. Rundt oss herjet stormen. Vi så de andre sjøfolka som lå med de røde lampene tent, og ropte om hjelp. Vi var den eneste livbåten som var i nærheten. Vi fikk løsnet årene og forsøkte å ro bort til dem. Men det var umulig, for de kraftige brottsjøene slo faktisk årene ut av hendene på oss. Heldigvis var livbåten så full av vann at dette forhindret den i å tippe rundt.  Det var et forferdelig inferno rundt oss, og det var en grufull følelse å ikke klare å plukke opp en eneste en av de nødstedte. Dette er syn som aldri kan slettes ut. Vi prøvde så godt vi kunne å lense båten med en bøtte, men nye brottsjøer sørget for å sende like mye vann ombord igjen. 

Andrestyrmann lå i sjøen bare fem seks meter fra oss og ropte: - Nå må du skynde deg, ellers så blir det for seint!

Det var det siste jeg så og hørte fra ham. Han druknet der sammen med flere av de andre. Det var forferdelig å miste gode kamerater under slike tragiske forhold. Så nære redningen, men likevel for langt unna.

Sammen med fire fra mannskapet var kaptein Tessem og commodore Birnie de siste som kastet seg i sjøen. Noen av dem klarte å komme seg om bord på en flåte, men klarte ikke å manøvrere den i uværet. Så de drev helt hjelpeløse rundt.

Vi hadde vært det første skipet i konvoien og hadde andre båter på begge rekker bak oss.  Nå passerte de forbi oss så nære at vi kunne rope opp til dem som sto langs rekka, med de fortsatte uten å stoppe. De hadde ikke lov – og det visste vi. Stoppet de, kunne de lett bli et bytte for ubåtene som gjerne kom bak konvoien og siktet seg inn mot dem som hadde stoppet – såkalte ”stragglers”.

Nå kunne vi bare vinke til hverandre og håpe på det beste. Men vi var alle sammen så realistiske at vi visste vi ikke hadde noen sjanse, og at døden ville innhente oss.

Alle skipene forsvant i mørket og vi ble liggende å drive. Etter en times tid forsvant andremaskinisten da en brottsjø feide han overbord. På det tidspunktet hadde han nok allerede frosset i hjel, for han hadde bare undertøyet på seg.

Tømmermannen lå foran meg med bare hodet over vann. På grunn av kuldegradene var det faktisk litt varmere under vann enn det var over. Det gikk ikke så lange tiden før også hodet forsvant under vann, og han var ferdig. Ingen av dem hadde fått på seg gummidrakten, og de var fullstendig sjanseløse i stormen. Han lå i båten hele tiden. Det var det verste vær jeg noensinne har vært ute. At jeg i det hele tatt kan sitte her i dag og fortelle deg min historie, er noe jeg fortsatt ikke kan forstå. Jeg var sikker på at jeg ville omkomme i den voldsomme stormen. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg anslår bølgene til å være mellom 20 og 30 meter høye.

Den eneste i live

Bak i livbåten satt overstyrmann, også han uten drakt. Kulda kom sigende ganske sakte oppetter beina, og han ble ganske forvirret. Plutselig roper han til meg: Du er djevelen og nå skal jeg ta deg! Han forsøkte å komme seg fram mot meg, men ble i samme øyeblikk tatt av brottsjø og feid rett til havs. Han var nok allerede død da han drev vekk. Da var klokka rundt 01.30 på natten.

Jeg var alene igjen i livbåten. Jeg hadde ikke tent det røde lyset da jeg gikk i livbåten, men nå fikk jeg tent det. For hver brottsjø prøvde jeg klamre meg fast til tofta. Men jeg husker at bølgene var enorme. Det snødde og haglet om hverandre, men etter hvert kunne jeg se stjernene blinke over meg i mellom bygene. Da fikk jeg se hvor store brottene virkelig var. De var som en flere kilometer lang høy fjellrygg med snø på.

Etter hvert klarte jeg ikke å reise meg lenger. Rundt femtiden på morgenen dukker det opp en liten rescuebåt som sik-saket etter konvoien. De oppdaget det røde lyset på drakta mi. Nå kom de opp på siden av livbåten og kastet ned en line til meg. Men beina mine var nå uten følelse. Jeg klarte ikke å reise meg. Fingrene var også stivfrosne. Jeg ba dem om mer line, for på enden av den er det en slags ”kule”. Nå klarte jeg å svinge meg såpass rundt på toften at jeg fikk laget til en slags løkke som jeg fikk plassert rundt handa. Deretter ba jeg dem heise meg opp – og det lyktes.

Det siste jeg husker er at de fikk meg opp på dekket, og jeg fikk sagt takk til dem. Så ble det svart.
Da jeg våknet opp, var det fire mann som holdt på å massere meg slik at jeg skulle få varmen tilbake. De hadde laget til to liter med te som jeg måtte drikke. Etterpå ga de meg en dram og sendte meg til køys.

Etter tre timer våknet jeg og følte meg helt bra. Jeg kom meg på beina og spurte mannskapet om de hadde reddet noen av de andre fra Bonneville. Fire av kameratene var også berget fra en flåte, pluss en fra en livbåt. Men jeg var ikke trett lenger. Sett med bakgrunn på min tidligere helsesituasjon, så var jo dette strålende. Det var i alt sju mann som ble berget, av et mannskap på 42.

Jeg hadde en lusekofte som jeg alltid tok på meg når alarmen gikk i kalde farvann. Det var ei jente som hadde gitt meg den hjemme på Remøy. Jeg hadde også alltid hjemmestrikket ulltøy som mor hadde laget. Det var viktig å ha godt med klær i tilfelle vi ble torpedert. Gummidrakten tok vi på ved torpedering.

Alle klærne mine var våte, så jeg fikk hengt denne lusekofta til tørk inne i skorstein. Det var imidlertid flere nasjoner om bord som var blitt reddet, bl.a. franske gaster. Nå kan jeg jo ikke utpeke noen som helst av dem som var om bord, men faktum var at lusekofta forsvant for alltid.

Vi kom til slutt velberget til Skottland. Det første vi gjorde var å få nye klær før vi gikk i land. Jeg husker jeg fikk en dress som minst måtte være fra forrige århundre. Jakka hadde knapper helt fra halsen og ned. Med dette gikk vi på dans. Der vakte vi atskillig oppmerksomhet og jentene der spurte hvor vi kom fra, for de hadde aldri sett slike kledninger før. Vi svarte kort og godt at vi kom fra Grønland og var eskimoer! Det ble mye moro ut av det.

Ut igjen i nye konvoier

Etter noen dager ble jeg sendt videre til London. Der ble jeg plassert om bord i en annen båt etter to ukers ”hvilepause”. Jeg var ikke redd, og sov godt. Slik har det vært hele tiden siden, jeg sover gjerne 7 timer om natten fortsatt den dag i dag.

Jeg fikk hyre som telegrafist på Idefjord. Det var en flott båt og en veldig hyggelig kaptein fra Sunnmøre. Ved siden av å være telegrafist hadde jeg ansvaret for båtens regnskap. Var noen turer mellom Liverpool og New York. Den gikk hele tiden i konvoi, men vi ble aldri angrepet av noen ubåter. Men også her var jeg heldig. Jeg mønstret av i tide. Idefjord ble senere lastet opp og sendt til Murmansk. På den turen ble Idefjord angrepet av ubåter. Utenfor Kolafjorden ble den torpedert i babord side, og hovedtyngden av mannskapet fikk beskjed om gå i livbåtene. Skipet holdt seg imidlertid flytende. Skipperen valgte å foreta en grundig undersøkelse av skadene sammen med mannskaper fra eskortefartøyene Karmøy og Tromøy. Sjøen var rolig, og de fant ut at det var trygt å fortsette mot Murmansk. Mannskapet kunne forlate livbåtene å gå ombord igjen og Idefjord ble sleptmed akterenden først inn til Murmansk. Dessverre omkom to av mannskapet.

M/S TerceroEtter Idefjord byttet jeg over til en annen båt, M/S Tercero (bildet). Det var en gammel båt, og den gikk alene uten eskorte. Dette var selvfølgelig forbundet med en viss fare, for tyskerne fant ut at båter som gikk i det karibiske hav ofte var uten eskorteskip. Følgelig var de et lett bytte for ubåtene. Så du kan betegne disse turene som fifty-fifty-sjanse til å overleve. Det gikk på flaksen, for å si det sånn. For meg holdt det med en tur til Buenos Aires i Syd-Amerika. Jeg trivdes ikke om bord i Tercero, og mønstret av ved første anledning. Jeg har i ettertid tenkt mye på hva det var som gjorde at ungdom frivillig gikk ut i et slikt liv? Vel vitende om at det var store sjanser for at man ville omkomme under svært dramatiske omstendigheter. Spesielt for dem som førte bensin og olje, og det brant rundt båten etter torpederingen. Det var triste greier, for de ble - for å si det helt realistisk – brent levende.

Min neste båt var faktisk M/S Bonnevilles søsterskip, M/S Somerville. Merkelig nok husker jeg ikke noe særlig fra tiden om bord der, utover at vi ved noen tilfeller ble observert av fly. I tillegg til jobben som telegrafist var jeg også med å bemanne et av maskingeværene, et grovkalibret, toløpet Oerlikon. Men vi ble ikke angrepet av flyene, så de var trolig ute for å rekognosere.

Det var hyggelige folk om bord i Somerville. Da jeg mønstret av ville jeg gjerne ha noen fridager hvor jeg kunne slappe litt av og få krigshandlingene litt på avstand. Men det ble en kort ferie, for ikke lenge etter fikk jeg beskjed om å møte om bord i M/S Kong Sverre. Den gikk i fart på Østen, og var et av de skipene som seilte uten konvoi eller eskorteskip. Vi kom til India, først til Madras hvor vi lastet opp en del materiell, deretter til Calcutta. Her fikk jeg se ting jeg aldri har kunnet glemme. Det var en utrolig fattigdom, og hundrevis av prostituerte og tiggere som forsøkte å få inn noen rupi til livets opphold. Noe som gjorde et uutslettelig inntrykk, var de små barna som de voksne hadde knekt beina på for at de skulle bli krøplinger, og dermed bli brukt til tigging.

Mens vi lå der fikk vi beskjed om at krigen var slutt i Europa. Vi fikk lastet opp og gikk deretter direkte til Buenos Aires. Derfra bar det rett hjem til Norge. Men det var en lang reise og vi var ikke i havn før utpå sommeren.

Vi kom til Sandefjord med olje til Jotun. Jeg husker så tydelig at det blomstret rundt om i hagene, og syrintrærne spredte en liflig duft. Dette kunne jeg ikke glemme, og jeg følte allerede da at Sandefjord var byen hvor jeg ville bosette meg.

Sytten forskjellige skip

Men det ble til at jeg dro hjem til Remøy igjen. Vi var fem brødre og en søster som hadde vært utenriks under krigen samtidig. Alle opplevde vi både bombing og torpedering, men mot alle odds så kom vi helskinnet hjem alle seks.

Søsteren min, Lydia praktiserte først noen måneder ved sykehus i London. Deretter ble hun innrullert i hærens sanitet og kom i tjeneste ved det norske hospitalet i Edinburgh, hvor så mange norske sjøfolk og militære var pasienter.

Fritjof hadde seilt med M/S Ingria, M/S General Ruge, M/K Brattholm, M/S Fernwood og M/S G.C. Brøvig.

Sverre var ombord på D/S Polyana som kombinert styrmann og telegrafist da den ble bombet mens den lå ved havn i Great Yarmouth (dette skjedde 25. januar-1941). Han ble såret og måtte på sykehus, og mønstret derfor av. Polyana forsvant sporløst på vei fra Oban til Freetown tre måneder senere, i april 1941 (torpedert den 25. april av U-103).
Sverre var engasjert ved Nortraship i London, både før og etter oppdraget i Norge. Han ble tatt inn i marinen, og kom blant annet ut på patruljetjeneste i Kanalen. Han ble utnevnt til secondløytnant. Da krigen var slutt fikk han i oppdrag å drive opprydding etter tyskerne langs kysten i Norge.

Johan seilte som kombinert styrmann og telegrafist før april 1940. Siden seilte han som styrmann og skipper, for det meste i Stillehavsområdet, men også på USA’s østkyst, England og Murmansk. Bl.a. med M/S Potomac, M/T O. B. Sørensen, D/S Sørvangen og D/S Germa,
Sigbjørn seilte som elektriker med M/T Basilea, også han for det meste i Stillehavsområdet, Afrika og Midtøsten. Han ble rammet av sykdom, og måtte til slutt gå i land.

Den andre søsteren min, Mimi arbeidet i undergrunnsbevegelsen hjemme i Norge.

Til sammen seilte vi med sytten forskjellige skip. Vi seilte mer eller mindre på alle hav og opplevde bombing, torpederinger, kollisjoner og Nord-Atlanteren på sitt aller verste. Vi var likevel tross alt heldige og kom alle hjem i løpet av 1945 og 1946, et par dog med noe redusert helse.

Sjøen ble min arbeidsplass

En dag så jeg at Stavangerfjord søkte etter telegrafist. Jeg søkt, og fikk jobben. Var der i rundt et års tid. Det var en trivelig tid med turer over Atlanteren. Det var gjerne mange passasjerer med, og derfor ble det som regel mye å gjøre med å sende telegrammer etc. Jeg stortrivdes med dette arbeidet. På turene over fra Amerika hadde jeg med meg pakker til min søster. Det var tøy som hun laget kjoler av. Hun var skredder, men i årene rett etter krigen kunne det være problem med å skaffe stoffer.

Men jeg kunne ikke fortsette som telegrafist for jeg hadde andre planer. Jeg ville bli skipper.
Jeg dro til Sandefjord og tok styrmannsskolen der. Etter eksamen fikk jeg hyre som skipper på Anders Jahres seilbåt om sommeren. Jeg kunne fortsette i dette rederiet, men jeg ville fortsette utdannelsen min på skipsførerskolen.
 
Min første jobb var om bord i en av Fred Olsens båter. Det var ikke så rare lønnen, men jeg sto om bord en stund som tredjestyrmann før jeg avanserte til annen styrmann. Men så mønstret jeg av og dro over til New York.

Der var det flere rederier som holdt til, og jeg oppsøkte et av dem. Det var en som het Ludwig som hadde startet det hele. Han begynte med to tomme hender. Fikset opp et skip som hadde forlist, og solgte det videre med litt fortjeneste. Slik holdt han på og ble etter hvert eier av femti store tankskip. Jeg gikk på kontoret og viste fram attestene og fartsbøkene mine. Han lurte på hvorfor jeg hadde med meg dette?
- Du skal få jobben sa han, og så får vi se hvordan det går.

Det var den amerikanske måten å ansette folk på; de så an personen og vurderte ut fra dette, ikke etter hvor fine papirer man kunne oppvise. Jeg ble ansatt som tredjestyrmann, men etter fem måneder om bord hadde jeg steget i gradene til førstestyrmann. Da vi kom tilbake igjen oppsøkte jeg mannskapssjefen i rederiet og sa at nå var jeg klar for å bli skipper. Han lovet at han skulle ta det opp med selveste direktøren, og slik ble det. Jeg fikk jobb som kaptein på en tankbåt. Den var ikke så veldig stor, men det var en fin begynnelse for meg. Den ble lastet opp med tetraklor i Texas og skulle til Europa med denne lasten. Vet ikke om det skulle brukes i parfymeindustrien.

Viktig med kunnskap

Nå fulgte flere turer hvor jeg tilegnet med mye verdifull kunnskap. Den neste båten jeg ble skipper på, var en 90.000-tonner. Der var jeg en kort tid som førstestyrmann, og deretter ble jeg skipper. Jeg stortrivdes der. Det var flotte forhold om bord, faktisk mye bedre enn på norske skip. Skipperen hadde fullt ansvar slik at det aldri var noen spørsmål om noe, og jeg sto ombord her i 18 år.

I rederiet fikk de imidlertid en ny mannskapsdirektør. Han var aldeles håpløs, og laget mange vanskeligheter for de ansatte. Etter hvert sa den ene offiseren etter den andre opp, og rederiet fikk store problemer med å få tak i folk. Han var, for å si det på godt ”Sunnmørskt”; ”steikande dum”. Han tillot ikke folk å gå i land når de lå i havn. Det var jo de av mannskapet som var gift og hadde familie og var bosatt i de byene hvor vi lå i havn. Men heller ikke de fikk lov til å gå i land for å besøke familien de timene de lå ved kai. Det var uutholdelige forhold, og rederiet mistet mange gode folk i denne tiden. Jeg mønstret av og tok selv en ”timeout” noen måneder.

I den tiden fikk jeg jobb med å overta en båt som lå i Santos i Brasil. Den skulle brukes til å ta imot last fra større skip. Hele tiden ønsket jeg å tilføre meg mest mulig kunnskap om jobben min, og jeg jobbet der i syv år. Skipet lå til ankers i Santos opptil 3 uker av gangen. Jeg bosatte meg like godt i land, og opplevde en fin tid. Med de vaktene jeg hadde, ble det mye fritid. Jeg startet derfor en liten fabrikk med produksjon av plastbåter i Santos.

Jeg ble for øvrig gift i Brasil. Jeg traff en kvinne som jobbet i et tysk firma. Hun var opprinnelig russisk, men vokste opp i Kina. Der tok hun sin utdannelse. Da kommunistene tok over Kina, jobbet hun som sekretær, men de ville ikke slippe henne ut. Etter en samtale med Chung Lai fikk hun reise. Hun kom til Hong Kong med det hun sto og gikk i. Derfra kom hun seg videre til Rio de Janeiro, og det var her jeg traff henne. Vi giftet oss, og jeg synes det var veldig hyggelig at jeg nå etter hvert fikk en familie å komme hjem til.

Båten jeg arbeidet på ble imidlertid solgt som skrapjern til Portugal. Dermed var jeg uten jobb.

1964 forlot vi Brasil. Jeg tok med meg familien på tre barn og dro hjem til Norge. Vi bosatte oss i Sandefjord.

Men jeg ville til sjøs igjen og begynte å se meg om etter en annen båt. Ganske raskt fant jeg et amerikansk rederi som søkte etter skipper på en tankbåt som for øyeblikket lå i Rotterdam. Jeg telefonerte dem, og fikk etter bare noen få timer beskjed om å hente billetter på flyplassen og komme meg til Rotterdam så fort som mulig. Jeg troppet opp på kontoret der så snart det lot seg gjøre. Der var det en danske som var sjefen. Han mønstret meg opp og ned der jeg sto i min nye dress, og sa følgende: Du får jobben!

Ut i nytt krigsfarvann

Dette var en skipperjobb ombord i en 270.000-tonner. Da begynner det å bli store skip, og jeg var om bord her i fire år. Vi gikk på Gulfen. Dette var mens Irak-krigen raste for fullt, og vi ble utsatt for angrep. Det var jo stadig noen båter som ble tatt, og jeg husker at vi på en av turene innover møtte et norsk tankskip som var under slep. Den hadde fått en fulltreffer i maskinrommet. Jeg minnes jeg sto på broa og spiste på et eple da det kom et irakisk fly rett imot oss. Det var midt på lyse dagen. Hva som hendte vet jeg ikke - og jeg får nok heller aldri vite det - men før det skulle fyre av sine raketter mot oss, svingte det heilt plutselig ut av kursen. Jeg går ut fra at det var på grunn av at flygeren ikke fikk utløst rakettene. Nok en gang hadde jeg flaks!

Vi kom oss helskinnet inn til Kuwait og fikk anvist plass ved kaianlegget. Like ved lå et annet tankskip ankret opp. Det var blitt torpedert. Dette var mens krigen raste for fullt, og det var enda et irakisk fly som ville angripe oss. Men for å komme i riktig posisjon måtte flygeren ta en ny runde fordi dette tankskipet lå i veien for ham, og dermed ga han opp forsøket.

Det var utrygt å ligge her, så vi fikk lastet opp og kom oss velberget ut av krigssonene. Etter rundt åtte måneder på denne tankeren, sendte jeg telegram til New York om at jeg ville mønstre av. Jeg begynte å nærme meg pensjonsalderen og følte at tiden nå var inne for å ta det mer med ro. Jeg var fornøyd, og tenkte at jeg skulle besøke foreldrene mine og få mer tid sammen med familien min. Men fikk til svar at jeg skulle om bord i en annen båt øyeblikkelig.

Jeg gikk imidlertid over til et annet amerikansk rederi, som ga meg jobb som skipper på en 320.000-tonner. Den var ny, og jeg tok jobben. Dro til Rotterdam og klargjorde den for en seilas til Gulfen. Dagen før vi kom inn i Gulfen hadde to store tankskip blitt senket av irakerne. Det var ikke fritt for at minnene dukket opp fra konvoifarta under annen verdenskrig. Det var det samme opp igjen – bare i en ny forpakning. Denne gang var krigføringen mye mer teknologisk og nøyaktig. Nå ble folk drept fordi de lå og fløt i et tykt lag med råolje. Og jeg tenkte at dette var en forferdelig plass å være.

Men båten vår ankret opp lenger ut for å bli brukt som depotskip. Her ble vi liggende i noen måneder. Vi opplevde flyalarmer både natt og dag. Det tok på oss stadig å måtte være klare til å gå i livbåtene eller søke beskyttelse. Mannskapet følte at nervene la seg utenpå kroppen, og de mistet søvnen. For min egen del synes jeg at jeg hadde fått nok, og bestemte meg for at nå holdt det! Jeg mønstret av. Det var siste båten.

I dag har jeg en fin tilværelse som pensjonist i Sandefjord. Har eget hus, båt og bil og synes at jeg er heldig som får oppleve dette – på tross av de farene jeg var utsatt for under krigen, og som kunne endt med katastrofe.

For meg er det viktig at vi som opplevde krigen på nært hold, deler våre opplevelser med den oppvoksende generasjon. Dermed kan de bli bedre rustet til å ta avgjørelser som hindrer at slike ting skjer igjen.

Aksel har ingen fritidsproblemer. I tillegg til at Aksel tre dager i uka er på treningsstudio i Sandefjord, deltar han også i ulike løp, i en alder av 90 år.

For nærmere 20 år siden begynte han å skrive på en bok. Ikke hvilken som helst bok, men det ble en bok om tyngdekraften. - Den er skrevet i novelleform, forteller Aksel.

 Boka er en kriminalhistorie, og ble gitt ut for syv år siden. Den kom i første omgang i en engelsk utgave. Nå arbeides det med å få den ut i en norsk utgave.

Skulle han ”få litt tid til overs”, så er han også en habil kunstmaler. Han kan vise fram en rekke flotte bilder som pryder veggene hjemme hos ham. Da han fikk grå stær, la han denne geskjeften ”på is” en periode. Nå er han operert og kan ta opp igjen malingen.

Under Trebåtfestivalen i august 2012 var Aksel gjest ved den spesielle tilstelningen som Aktive Fredsreiser holdt i Fredsparken. Her ble 30 tidligere krigsseilere hedret for deres innsats under krigen.
 
Jarle Andhøy er opptatt av at krigsseilerne får den hyllesten de fortjener. Sammen med sine venner fra Tangerudbakken, bidro han med musikalske innslag under markeringen. De fremmøtte krigsseilerne mottak boken om Konvoibyen som ble lansert samme dag.

Handelsflåtens innsats under annen verdenskrig regnes som det viktigste, norske bidraget til de alliertes seier. Denne innsatsen har vært lite anerkjent, og regjeringen har enda ikke kommet med en offisiell beklagelse til krigsseilerne. Snart kan det være for sent. Derfor arrangeres det også en større underskriftskampanje for å legge press på regjeringen.

Aksel deltok også på arrangementet sammen med de andre krigsseilerne på brygga senere på kvelden.

Trebåtfestivalen 2012

 

Kilder:

Samtaler med Aksel Remø
warsailors.com
sjohistorie.no
wrecksite.eu
warsailors.com

Fortalt til Oddvar Schjølberg i september 2012