Konsentrasjonsleirsystemet

De første konsentrasjonsleirene

De første konsentrasjonsleirene i Nazi-Tyskland ble opprettet kort tid etter at Adolf Hitler ble rikskansler i januar 1933. Leirene ble først og fremst brukt til å fengsle politiske motstandere og andre som naziregimet betraktet som en trussel.

Dachau, som ble opprettet i mars 1933, fikk en særlig viktig rolle. Leiren ble et forbilde for organiseringen av det senere konsentrasjonsleirsystemet og for opplæringen av SS-personell som skulle tjenestegjøre i andre leirer.

SS overtar kontrollen

I 1933 og 1934 sikret Heinrich Himmler og SS seg kontroll over et stadig mer sentralisert konsentrasjonsleirsystem. Theodor Eicke, som hadde vært kommandant i Dachau, ble utnevnt til inspektør for konsentrasjonsleirene.

Etter 1934 var SS den eneste organisasjonen som kunne opprette og administrere leirer som formelt ble betegnet som konsentrasjonsleirer. Samtidig eksisterte andre fengsler, interneringssteder og arbeidsleirer under andre myndigheter.

I 1937 besto det sentraliserte konsentrasjonsleirsystemet av fire leirer: Dachau, Sachsenhausen, Buchenwald og Lichtenburg. Dette skulle endre seg dramatisk i årene som fulgte.

Flere grupper blir forfulgt

Etter hvert ble stadig flere mennesker sendt til konsentrasjonsleirene. I tillegg til politiske motstandere omfattet fangene blant annet jøder, roma, homofile menn, Jehovas vitner og mennesker som naziregimet av ulike grunner stemplet som «asosiale» eller kriminelle.

Fangene kunne holdes internert uten ordinær domstolsbehandling og uten å vite når – eller om – de ville bli løslatt. Mishandling, terror og tvangsarbeid var sentrale deler av leirsystemet.

Krig og ekspansjon

Etter krigsutbruddet i 1939 vokste leirsystemet kraftig. Tysklands okkupasjon av store deler av Europa førte til at mennesker fra en rekke land ble deportert til leirer i Tyskland og de okkuperte områdene.

Nye hovedleirer og et stort antall underleirer ble opprettet. Fangene ble i stadig større grad brukt som tvangsarbeidere for SS, rustningsindustrien og andre tyske virksomheter.

Mot slutten av krigen omfattet konsentrasjonsleirsystemet flere titalls hovedleirer og hundrevis av underleirer. Forholdene varierte, men i mange leirer førte sult, sykdom, mishandling, ekstremt arbeid og systematiske drap til svært høy dødelighet.

Holocaust og drapssentrene

Konsentrasjonsleirene må skilles fra de drapssentrene som nazistene opprettet for systematisk massemord. I det tyskokkuperte Polen ble Chełmno, Bełżec, Sobibór, Treblinka og Auschwitz-Birkenau sentrale steder for drapet på Europas jøder.

Auschwitz hadde flere funksjoner samtidig. Leirkomplekset fungerte både som konsentrasjonsleir, tvangsarbeidsleir og drapssenter.

Bełżec, Sobibór og Treblinka ble opprettet som en del av Operasjon Reinhard. Operasjonen ble satt i gang høsten 1941 for å gjennomføre den systematiske utryddelsen av jødene i Generalguvernementet i det okkuperte Polen.

Tvangsarbeid blir stadig viktigere

Under krigen fikk utnyttelsen av fangenes arbeidskraft stadig større betydning. Underleirer ble opprettet nær fabrikker, gruver, byggeprosjekter og rustningsindustri.

Fangene arbeidet ofte under ekstreme forhold med utilstrekkelig mat, klær og medisinsk behandling. I mange leirer var kombinasjonen av hardt arbeid, sult, sykdom og vold dødelig.

Evakuering og dødsmarsjer

Da de allierte styrkene nærmet seg leirene i 1944 og 1945, begynte SS å evakuere store mengder fanger mot leirer lenger inne i områder som fortsatt var kontrollert av Tyskland.

Mange av fangene ble sendt av gårde til fots i vinterkulde med svært lite mat og hvile. Andre ble fraktet i overfylte tog. Tusenvis døde av utmattelse, sult og sykdom eller ble drept av vaktene under disse evakueringene. Marsjene har senere blitt kjent som dødsmarsjene.

Frigjøringen av leirene

Sovjetiske, amerikanske, britiske og andre allierte styrker frigjorde leirene etter hvert som de rykket fram gjennom Europa. Da soldatene kom fram, møtte de mange steder tusenvis av alvorlig syke og utsultede fanger.

Frigjøringen gjorde omfanget av forbrytelsene stadig tydeligere. Dokumenter, vitneforklaringer, fotografier og filmopptak fra leirene ble senere viktige bevis i rettsoppgjørene etter krigen og i dokumentasjonen av Holocaust og nazistenes øvrige forbrytelser.

Et system med mange typer leirer

Begrepet «konsentrasjonsleir» brukes ofte svært bredt når nazistenes leirsystem omtales. Historisk er det viktig å skille mellom ulike typer steder.

Konsentrasjonsleirer, drapssentre, krigsfangeleirer, transittleirer, politifengsler, ghettoer og andre interneringssteder hadde forskjellige funksjoner og kunne være underlagt forskjellige myndigheter.

Derfor omfatter Aktive Fredsreisers leirbibliotek også steder som ikke formelt var en del av SS' konsentrasjonsleirsystem. De er tatt med fordi de inngår i den større historien om nazistenes forfølgelse, fangenskap, tvangsarbeid og drap.