Bygget som kvinnefengsel
Grini lå på Ila i Bærum, sørvest for Oslo. Anlegget var opprinnelig bygget som et nytt norsk kvinnefengsel og sto klart omtrent da Norge ble angrepet 9. april 1940.
Fengselet rakk aldri å bli tatt i ordinær bruk som kvinnefengsel. Etter den tyske invasjonen ble nærmere 1 000 norske offiserer internert på stedet fra april til juni 1940.
Etter at de norske krigsfangene var løslatt eller sendt videre, brukte Wehrmacht anlegget som kaserne.
Den største fangeleiren i Norge
Fra midten av 1941 ble Grini tatt i bruk som politifangeleir under det tyske sikkerhetspolitiet og sikkerhetstjenesten, Sipo og SD.
Grini var dermed ikke en SS-drevet konsentrasjonsleir av samme type som Dachau, Sachsenhausen eller Auschwitz. Leiren var en av de store tyske politifangeleirene i det okkuperte Norge.
Sammen med Ulven og senere Espeland på Vestlandet, Falstad i Trøndelag og Sydspissen og Tromsdalen i Nord-Norge inngikk Grini i sikkerhetspolitiets system for internering av politiske fanger.
Grini var den klart største av disse leirene. Etter hvert som fangetallet steg, ble det opprinnelige fengselsanlegget utvidet med mer enn 30 brakker.
Norsk tilknytning
Norske fanger på Grini
De aller fleste fangene på Grini var nordmenn. Leiren ble et sentralt sted i okkupasjonsmaktens forsøk på å slå ned motstanden i Norge.
Motstandsfolk, medlemmer av Milorg, grenseloser, personer involvert i illegale aviser og mennesker som hadde forsøkt å flykte fra landet, var blant dem som ble sendt hit. Også gisler og mennesker som var arrestert av andre grunner, satt på Grini.
Fangene kom fra hele landet og fra svært forskjellige deler av det norske samfunnet. Blant dem var arbeidere, lærere, prester, politikere, kunstnere, professorer og idrettsutøvere.
Senere statsministere Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli satt begge på Grini. Det gjorde også professor Francis Bull og skihopperen og alpinisten Birger Ruud.
Omkring 2 000 kvinner
Grini var fangeleir for både menn og kvinner. Av de rundt 20 000 menneskene som satt der under krigen, var omkring 2 000 kvinner.
Kvinnene kunne, på samme måte som mennene, være arrestert for motstandsarbeid eller andre handlinger som okkupasjonsmakten betraktet som ulovlige.
Mot slutten av krigen ble en egen del av hovedbygningen brukt som kvinneavdeling.
Hverdagen i fangenskap
Fangeoppholdene kunne variere fra korte perioder til flere år. Noen satt på Grini mens de ventet på avgjørelse i saken sin, andre på transport eller deportasjon.
Forholdene endret seg gjennom krigen. Fangene levde med matmangel, trangboddhet, strenge regler og frykten for mishandling, henrettelse eller deportasjon.
Særlig i 1942 og 1943 ble forholdene og behandlingen av fangene hardere.
Fangene ble også brukt som arbeidskraft. Grini hadde en rekke utekommandoer der fanger ble sendt for å utføre arbeid utenfor hovedleiren.
Sendt videre fra Grini
Grini var for mange et mellomledd på veien til andre fengsler og leirer. Fanger kunne komme til Grini etter opphold andre steder i Norge og senere bli sendt videre.
Flere tusen Grini-fanger ble deportert til Nazi-Tyskland og andre tyskokkuperte områder, der mange havnet i fengsler og konsentrasjonsleirer.
Rundt 800 mennesker som hadde vært fanger på Grini, døde i fangenskap. De fleste døde etter at de var blitt deportert fra Norge.
«Fallskjermen»
Et av de mest fryktede stedene på Grini fikk navnet «Fallskjermen». Det var en stor sal i hovedbygningen som fra november 1942 ble brukt for menn som var dømt til døden eller ventet på en mulig dødsdom.
I alt 56 menn tilbrakte sin siste tid på «Fallskjermen». Flere ble senere henrettet. Mange av fangene som ble skutt i Trandumskogen, hadde tidligere sittet på Grini.
I september 1944 ble rommet tatt i bruk av kvinneavdelingen.
Grinis utekommandoer
Grini hadde flere utekommandoer der fangene ble brukt som arbeidskraft. Noen lå i nærheten av Oslo, mens andre befant seg langt fra hovedleiren.
Bardufoss var den største utekommandoen. Fanger fra blant annet Grini ble sendt nordover og satt til hardt fysisk arbeid under krevende forhold.
Andre utekommandoer knyttet til Grini omfattet blant annet Fornebu, Kongsvinger, Fannrem og Mysen.
8. mai 1945
Da den tyske okkupasjonen av Norge tok slutt i mai 1945, satt flere tusen mennesker fortsatt på Grini.
For fangene betydde frigjøringen at portene endelig kunne åpnes. Mange hadde sittet fengslet i måneder eller år, mens andre hadde kommet til Grini bare kort tid før kapitulasjonen.
Grini står igjen som et av de tydeligste symbolene på den politiske undertrykkelsen og fangenskapet i Norge under okkupasjonen.
Fra Grini til Ilebu
Etter frigjøringen ble anlegget overtatt av norske myndigheter og fikk navnet Ilebu. Her ble personer som var mistenkt eller dømt i forbindelse med landssvikoppgjøret, internert og fengslet.
Anlegget gikk senere tilbake til ordinær fengselsdrift. I dag ligger Ila fengsel og forvaringsanstalt på området.
Grinimuseet
Historien om fangeleiren formidles i dag av Grinimuseet, som ligger i området der leiren lå.
Museet arbeider med historien om fangene, motstandskampen og livet på Grini, og med betydningen fangeleiren har i norsk krigs- og samfunnshistorie.
Kilder og videre lesning
Fanger.no – Norsk digitalt fangearkiv
Sist faglig gjennomgått: oktober 2026