Hvorfor en pris om forsoning?

Helga Arntzens innlegg under utdelingen av Forsoningsprisen

Aktive Fredsreiser har som hovedformål å arrangere holdningsskapende tematurer for ungdom. Turene er en effektiv vaksine mot nynazisme, og et effektivt middel mot likegyldighet. Ungdommene lærer dessuten å forstå hvor unikt hvert eneste menneske er, og at menneskeverdet er ukrenkelig. Ungdommene lærer også om betydning av demokrati. På disse turene får man åpnet øynene, slik at man forstår at engasjement er viktig.

Ungdommen og vi andre sitter igjen med spørsmålet hvordan kan ondskap, krig, overtramp forhindres og hvordan kan vi bygge en bedre verden.

I Aktive Fredsreiser har vi laget oss et bilde av en vei mot fred. Veien er laget av brostein. Hvis hvert menneske legger ned en brostein på denne veien og hvis vi er mange, så vil veien til slutt bli ferdig. Vi trenger svært mange som er med på å bygge denne veien. Jo mer innsats jo fortere blir veien ferdig.

De som er med på å legge ned en slik stein har bestemt seg for en handling, en handlig som kommer av refleksjoner og av kunnskap.

Vi stiller oss spørsmålet hvorfor skjer alt det onde i verden? Hvordan kan vi forhindre dette? Hvordan kan vi fremelske det gode i menneskene?

I Aktive Fredsreiser har vi innstiftet en årlig pris som vi kaller Fangenes Testamente. I år ble denne prisen delt ut til høyesterettsdommer i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg - Hanne Sophie Greve. Vi ønsker å finne ut hvordan oppstår onde handlinger, og hva må til for å forhindre dette.

I denne prosessen har vi også stilt oss spørsmålet hvor viktig er forsoning og tilgivelse for å komme videre på vår brosteinsvei mot fred.

Det er årsaken til at vi i dag for første gang deler ut en Forsoningspris. Vi har kalt opp prisen etter Aktive Fredsreisers beskytter Blanche Major. Blanche har til tross for at hun har mistet nesten hele sin familie i Auschwitz klart å være venner med min mor som er den generasjon tyskere som har gjort overgrepene, og være venn med meg. Jeg har ofte tenkt på om jeg hadde klart dette. Jeg tror at jeg ville hatt store problemer. Det koster mye.

I Aktive Fredsreiser mener vi at det er viktig å fokusere på forsoning som et viktig redskap i fredsbygging. Selv mener jeg at uten forsoning og tilgivelse kan det ikke skapes ekte fred.

Det er jo mange typer forsoning. Forsoning mellom stater. Forsoning mellom folkegrupper. Forsoning mellom bøddel og offer.

Jeg ønsker å snakke om forsoning med skjebnen som et viktig redskap til å komme videre.
Etter en vanskelig barndom med omsorgsvikt, vold, overgrep og manglende skolegang hadde jeg valget å bli bitter, depressiv, hatefull og en taper i samfunnet eller å forsone meg med min skjebne, den kunne jeg jo allikevel ikke løpe fra. Men det var ikke nok å forsone seg med skjebnen, det måtte også tilgivelse til. Det er sjelden at noen ber om tilgivelse, så tilgivelse fant jeg ut må jeg gi uten at jeg ble spurt. Men det var en viktig ting til. Jeg måtte finne ut sannheten om det som har skjedd. Uten å kjenne årsaken og sannheten kunne ikke ekte forsoning skje. Å forsone seg med sin skjebne og gi tilgivelse er en herlig opplevelse. Jeg ble i stand til å spørre: Hva har jeg lært av dette. Hvordan kan slikt forhindres for andre. Hva er årsaken at slikt skjer osv. Disse spørsmålene og følgende refleksjoner har gitt meg en helt unik livskunnskap og handlekraft.

Denne kunnskapen hadde jeg aldri fått uten lidelser og heller ikke uten å være i stand til forsoning og tilgivelse.

Etter smertefulle opplevelser som også en krig er for alle parter kan det ofte komme mye livskunnskap ut av det. Det beste som har skjedd p.g.a. av den 2. verdenskrig er at vi har fått Menneskerettighetene. Disse menneskerettighetene har brakt verden et stykke videre i riktig retning. De har gitt oss håp. De har vært et godt redskap.

Det Tyske folk har over lang tid forstått sannheten om hva som har skjedd under den 2. verdenskrig. En forferdelig skjebne å bære. De er også nødt til å forsone seg med sin skjebne.
Vi har vel aldri vært vitne til et klarere uttrykk for krigsmotstand hvor Tyskland med helt klar tale snakket Bush og hans krig i mot. Dette til tross for at Tyskland er gode venner med Amerika og har Amerika mye å takke for. Jeg husker Marshallhjelpen, jeg husker Luftbroen i Berlin. Jeg er Amerika evig takknemlig, men det betyr ikke at man skal være med å akseptere urett. Refleksjoner og kunnskap etter svært smertefulle opplevelser har ført til klar tale.

Tyskland har bearbeidet sin historie og derfor er det lettere å protestere Det var nattvåke og bønn i de fleste kirkene, folk gikk på gaten og protesterte, mange eldre mennesker hadde aldri vært med i et protesttog, men nå måtte de, de visste hva en krig ville bety for befolkningen i Irak. Og så fikk man Frankrike med - også en helt unik begivenhet. De tenkte nok på mulig våpensalg, men den smertefulle krigserfaring og derav følgende refleksjoner gjorde at Frankrige og Tyskland stod sammen i klar tale mot Irak krigen. To land som en gang har vært erkefiender.

Om man velger å reflektere over forsoning med sin skjebne eller stater imellom forsoning etter krig og ødeleggelser eller forsoning mellom bøddel og offer så trengs det visse kriterier.

For å bake en god kake, trenger vi en god oppskrift, vi trenger gode ingredienser, vi trenger en dyktig person som har trening i å bake. Det finnes mange gode oppskrifter som gir forskjellige gode resultater. Men viktig er altså å skaffe seg trening og en god oppskrift. Slik er det også med forsoning.
Det er derfor Aktive Fredsreiser har innstiftet Blanche Majors Forsoningspris. Vi ønsker med denne prisen å bidra til å finne frem til en god oppskrift, gode ingrediensene og vi vil stimulere med hardt arbeid for å få dette til.