Tale Milfrid Tonheim

Jeg er Neema, fra Kalehe i Øst-Kongo. Da jeg var 15 ble landsbyen angrepet av Interahamwe. Den fryktede hutu-militsen. Vi var livredde. Vi gjemte oss i den lille hytta vår, mens vi hørte skrik og skyting utenfor. Plutselig var også vårt hjem fullt av soldater. Nå var det vi som skrek. Soldatene grep tak i mamma. De slengte henne på gulvet. De voldtok henne. Alle tre. De tvang pappa til å se på. Jeg lukket øynene. Holdt meg for ørene. 

Jeg hørte pappa hulke da soldatene tok meg med seg. Mamma bare lå der på gulvet. Stille.

Soldatene tok oss med langt inn i skogen. Meg og 10-12 andre jenter og gutter. Vi bar det de hadde plyndret fra familiene våre. Framme i leiren feiret de et vellykket tokt. Jeg ble gitt til lederen for toktet. Som belønning. Jeg ble hans ‘kone’. Jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Ingen rettigheter. Jeg var hans. Jeg og kroppen min.
Men ganske raskt skjønte jeg at jeg var en av de ‘heldige’. Nabojenta på 16 ble gitt som belønning til hele bataljonen. Til alle som ville ha henne. En sexslave.
Jeg innordnet meg. Gjorde som jeg fikk beskjed om. Gjorde ikke opprør. Ikke motstand. Jeg gjorde meg usynlig. Alt for å leve. 

Jeg ble gravid, fødte en gutt, der inne i skogen. Alene, langt vekke fra mamma. Jeg var nettopp fylt 17. Han fikk navnet Matumaini. Det er Swahili og betyr håp. Men hva slags liv ville han få, den lille gutten min? Ville han bli en Interahamwesoldat som plyndret og voldtok? Tanken skremte meg. Mer enn vold og tvang fra Interahamwe. Mer enn døden.

Jeg hadde en sønn å beskytte. En sønn som fortjente noe bedre.
Sjansen for å overleve et forsøk på å rømme var små. De fleste ble tatt og straffet. Noen ble drept. Andre lyktes, men ofte fikk gjenværende venner i leiren da gjennomgå.
Men jeg hadde en sønn. Så jeg rømte likevel. Med Matumaini på ryggen. Om dagen gjemte vi oss i skogens mørke. Om natten famlet jeg meg forsiktig frem. Barfot og uten mat og drikke. Nok en gang var jeg en av de ‘heldige’.
I tre år lengtet jeg etter mamma og pappa. Drømte jeg om deres omsorg og beskyttelse. Og endelig står jeg der, utenfor den lille hytta vår. Men ingenting er som før. Kjærligheten er borte. Skammen har flyttet inn. Mamma er mørk og stille. Pappa drikker. Sier stygge ting i fylla. «Det hadde vært bedre om du døde der ute i skogen!» Ord som knuser hjertet mitt.

Mine søsken er redd meg. De vil ikke spise sammen med meg. Ikke sitte ved siden av meg. Jeg er ikke lenger en av de heldige.

Igjen gjør jeg meg usynlig. Gjør ingen motstand. Trekker meg tilbake.
Folk i landsbyen unngår meg. De er redd jeg har smittsomme sykdommer. Jeg er som en spedalsk for dem. De sier jeg er blitt en kriminell, en man ikke kan stole på. Om noe er stjålet, peker de på meg. Andre jenter får ikke lov å være sammen med meg. På grunn av min umoralske karakter, sier de. Min promiskuitet. De roper hore etter meg. Interahamwe-hore. Jeg som ikke hadde noe jeg skulle sagt.
Og ingen vil vite av Matumaini. En Interahamwe-unge. Fiendens sønn.

Historien om Neema er ikke unik. Det finnes mange som Neema og Matumaini i Øst-Kongo. Et område som har opplevd flere tiår med sammenhengende krig og væpnet konflikt, preget av grove menneskerettighetsbrudd mot sivilbefolkningen. Gutter og jenter blir rekruttert av militære grupper og brukt som krigere, ved check points, som informanter og spioner, til å plyndre landsbyer, til ulike former for husarbeid og som sexslaver. 30-40 prosent av barnesoldatene i Kongo, er jenter.
Selv etter mange års innsats for å få slutt på bruk av barn i krig, er Kongo fortsatt en av verstingene. Ifølge FN rekrutteres det flere tusen nye barn hvert år. Sannsynligvis er mørketallene store.

Konfliktrelatert seksuell vold fortsetter å være et utbredt fenomen, en strategi som splitter familier og destabiliserer samfunnet. I utsatte områder lever befolkningen i konstant frykt for militære angrep mot sine landsbyer og hjem.
For en uke siden ble vi på nytt minnet på hvor glemt situasjonen i Kongo er. For andre år på rad topper Kongo Flyktninghjelpens liste over verdens ti mest neglisjerte fluktkriser. Den kontinuerlige situasjonen med væpnet konflikt og interne spenninger har ført til millioner av flyktninger. Ved årsskiftet var det 5,5 millioner internt fordrevne i landet, like mange som hele Norges befolkning. Av disse er mer enn tre millioner barn. Ytterligere 1 million kongolesere har søkt tilflukt i andre land.
Krig og konflikt forstyrrer menneskers livsgrunnlag, forårsaker arbeidsledighet og fattigdom. De senere årene har Kongo i tillegg vært rammet av store mesling- og ebolautbrudd og covid-19 pandemi, noe som ytterligere har forverret folks levekår og landets økonomi. I 2021 nådde matmangelen i landet det høyeste nivået som noen gang er registrert. 27 millioner mennesker sulter. Like mange som hele Nordens befolkning.

Fattigdom og politiske og militære spenninger er push faktorer for rekruttering av barn til militære grupper. Deres muligheter i livet er begrenset. Utdanningssektoren preges av tiår med krig og flere år med pandemi. Skolegang er ikke gratis. Familier som ikke har mat, prioriterer å stagge sulten. Den humanitære krisen i Kongo rammer derfor barn og unge svært hardt. Det tar fram dem håpet og øker risikoen for at de rekrutteres inn i militære grupper. Situasjonen gjør Kongo til ett av de aller vanskeligste stedene i verden å være barn.

Til tross for pågående militære kamper og enorme menneskelige lidelser, hører vi sjelden om Kongo på nyhetene. Kontrasten blir stor når vi sammenligner med mediedekning av krigen i Ukraina. Mangelen på mediedekning må sees i sammenheng med mangel på internasjonalt politisk engasjement. Det er ingen toppmøter som omhandler situasjonen i Kongo. Til tross for at verdens største fredsbevarende styrke er lokalisert i landet. Flere tusen sivile drepes årlig, men slike nyheter prioriteres ikke av NRK eller TV2. Til det er Kongo for langt vekke. Det angår oss liksom ikke.
Manglende politisk engasjement og mediedekning, har også konsekvenser for bistandsarbeidet. Det har vært gjentatte appeller fra FN, men likevel uteblir bistandsmidler til Kongo. I flere år har det internasjonale samfunnet kun samlet inn en tredjedel av de midler som er nødvendig for å møte de humanitære behovene i landet. FN beskriver reintegrering av barnesoldater som ‘mission impossible’ gitt eksisterende ressurser.

Og med krig i Europa, vil flere land, deriblant Norge, omdisponere bistandsmidler ment for andre deler av verden til Ukraina-krisen og flyktningsituasjonen i Europa. Med manglende politisk engasjement rundt situasjonen i Kongo, er det en reell fare at bistandsarbeid i Kongo er noe av det som vil rammes av den planlagte omdisponeringen.

Den humanitære krisen i Kongo er et ekstremt eksempel på bistandssvikt. I stedet for å skalere opp, skaleres det ned. Sivilbefolkningen blir i stor grad overlatt til seg selv, uten hjelp verken fra nasjonale myndigheter eller internasjonale aktører. Det samme blir jenter og gutter som har vært rekruttert av militære grupper. Halvparten av barnesoldatene som frigjøres eller rømmer på egenhånd blir stående alene med å skaffe seg et levebrød og håndtere traumer og stigmatisering.

Mitt håp er at prisen jeg mottar i dag kan bidra til mindre likegyldighet, til et større engasjement for Kongo. Kanskje kan Neema og Matumaini få det bedre. Kanskje kan andre jenter og gutter slippe å lide samme skjebne som dem.

Jeg ønsker å takke Aktive Fredsreiser og PRIO; det er en stor ære å motta Fangenes testamentet prisen. Takk til Senter for interkulturell kommunikasjon i Stavanger for muligheten jeg fikk til å jobbe og forske i Kongo, og til UD for finansiering av forskningsprosjektet. Takk også til organisasjonen Vi er Buddies, som valgte å satse på prosjektideen min om utdanning til barn rammet av krig i Kongo. 

Jeg avslutter med Arnulf Øverlands ord skrevet i 1937:  
 «Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme
Du har ikke lov å gå der og glemme!»